Undergangen i Stavanger
Tekst: Erling Jensen
Fotgjengertunnelen ved Torget ble åpnet av ordfører Jan Johnsen 16. mai 1961. Men allerede i 1959 begynte planene om å bygge undergangen.
AS Betongbygg sto for tunnelarbeidet. Man regnet med at byggearbeidet ville ta seks-syv måneder. I november 1960 var de to tunnelene ferdigstøpt, og innredningsarbeidet kunne begynne. På åpningsdagen holdt ordføreren tale for publikum:
– Aldri har vel en befolkning så smilende og forventningsfulle gått mot sin undergang, sa han blant annet. – Men så har de også noe å se fram til. Liknende anlegg finnes ikke i Norge, og selv etter
utenlandske forhold er det enestående. Gode hjerner og dyktige hender står bak, og jeg vil gjerne takke for godt arbeid.
Han kom så inn på trafikkproblemene byen sto overfor, og den lykkelige løsning som denne tunnelen var. Ordføreren sluttet med å si: – Det glir i Stavanger i dag. Fotballfolk kaller det å spille i lukene. Tempoet er kjapt og jevnt, men ikke oppjaget. Oppgavene er mange og de løses med teknisk og økonomisk evne. Arbeid og innsats og høyverdig design preger byen. Med disse ord vil jeg åpne Norges fineste underjordiske citypassasje og offentlige toaletter, i det jeg ber befolkningen om å forstå at når det hele er lagt så vakkert an, er det i full tillit til at alle vil sette sin ære i at det holdes slik!
Umiddelbart etter talen gikk så ordfører Jan Johnsen fram til inngangen av tunnelen og klippet av den røde silkesnoren. Stavangers Citypassasje var åpnet!
Kommunalstyret for byutvikling vedtok i juni 2005 at undergangen skulle stenges. De mente at kostnaden ved å pusse den opp ville bli for stor. September ble siste måned hvor Stavangers befolkning kunne bruke undergangen. Etter det kom de mannsterke fra byggmester Sagen med maskiner og verktøy. Vindusglass, trevirke, ventilasjon og annet materiale ble fjernet. Deretter gravde man seg ned til betongtaket som ble knust og fjernet. Undergangen ble så fylt med masse, og Citypassasjen var en saga blott.
Når man forteller historien om undergangen, så kan man ikke unngå å skrive om Ada Grødeland. Du finner historien her.
Kilde: Diverse aviser og publikasjoner fra Nasjonalbiblioteket.
