Tormod Torfæus
Tekst: Erling Jensen
Han var påståelig, kranglevoren, stridslysten, sjarmerende, hjelpsom og lærd. Han ble venn med den danske kongen og begikk to drap. Han ble utnevnt til den første kongelige historieskriver for Norge med tittelen historiagraphus regius. Mesteparten av sitt liv bodde han på gården Stangeland i Kopervik.
Tormod Torfæus ble født på Engey utenfor Reykjavik på Island 23. mai 1636. Hans islandske navn var Thormodur Torfason, men han brukte Tormod Torfæus som forfatternavn. 29 år gammel giftet han seg med enken Anna Stangeland som bodde på gården Stangeland i Kopervik, men som opprinnelig kom fra Stavanger. Anna var 16 år eldre enn Tormod, og hadde to ekteskap bak seg. Begge ekte-mennene hennes døde. Gjennom Anna ervervet Tormod eiendom i Stavanger og gården Stangeland i Kopervik. Tormod og Anna levde sammen i 30 år til hun døde i 1695. Da Tormod var 73 år gammel giftet han seg på ny med sin husholderske, Anna Hansdatter fra Stavanger.
19 år gammel tok Tormod embetseksamen i teologi i København. Ved siden av de teologiske stu-diene studerte han også gamle språk og historie. Da han var 24 år fikk han et embete av kong Fred-rik 3. Oppgaven var å oversette gamle islandske håndskrifter. Tormod bodde på slottet, og hadde også sitt arbeidsværelse her. Kongen var svært interessert i arbeidet Tormod gjorde og besøkte ham ofte på arbeidsværelset. Kongen ga Tormod nye oppgaver og sendte ham til Island for å samle inn sjeldne gamle håndskrifter.
Tormod var et sterkt individ og kom stadig ut i klammeri med andre. Beskrivelsene av hans personlig-het har vekslet fra påståelig, kranglevoren, stridslysten og morder til sjarmerende, hjelpsom og lærd. Tormod kom i skade for å slå en mann ihjel på et vertshus da han skulle hjelpe en slektning i nød. Denne saken førte ikke til noen rettsak. I 1671 overnattet han på Samsø etter et forlis i Skagen. Han ble angrepet av en full islending på vertshuset og Tormod drepte ham med kården sin. Selv om Tor-mod hevdet at drapet var gjort i selvforsvar, ble han fengslet og dømt til døden. Men han søkte om nåde, og den danske høyesteretten opphevet dødsstraffen. Danskekongen hadde så en samtale med Tormod:
– I er så morderisk, sa kongen.
– Jeg haver alltid været af det Sind heller at dræbe andre end at lade dem dræbe mig, svarte Tormod.
Etter ett år i fengsel fikk Tormod benådning og vendte hjem til gården på Stangeland. Men hendelsen satte dype spor i ham. Folk på Karmøy kunne fortelle at siden hendelsen hadde han en liten sølvsabel hengende på veggen over sengen sin. En gang fortalte han til vennene sine: Kvar gong eg ser på den, lyt eg koma i hug synda mi. Tormod var i flere år uten kongelig historikerengasjement, og kon-sentrerte seg om vanlige gjøremål på gården.
Tormod engasjerte seg for andre mennesker som han mente var blitt utsatt for urettferdig behand-ling. Tyri Litlasund fra Skåre ble beskyldt for å drive med trolldom, og kunne risikere å få dødsdom og brent som heks. Futen utnevnte Tormod til forsvarer for kvinnen, og han påviste at beskyldningene kom av sladder og var uttalt i alkoholrus, noe som førte til at kvinnen ble frifunnet.
I 1682 søkte Tormod den danske kongen, Christian V om granskeroppdrag. Han ble nå utnevnt til den første kongelige historieskriver for Norge med tittelen historiagraphus regius. Fra da av startet den svære litterære og historiske produksjonen til Tormod Torfæus. Det var på Karmøy han kom til å ut-rette storverkene sine som historieskriver. Før Norge hadde noe universitet, forfattet han historie-skrifter på høyt nivå, fjernt fra det akademiske miljø i København. Tormod fikk lånt en rekke originale islandske skrifter som han gikk nøye gjennom og ga dem navn som Fagskrinna, Morkinskinna og Hrokkinskinna. Skriftene lagret Tormod i en jordkjeller på gårdstunet på Stangeland for å verne dem mot brann.
Det var også på Karmøy han blant annet skrev sitt mest kjente og omfangsrike verk: Norgeshistorien Historia rerum Norvegicarum fra 1711. Den danske tittelen sier noe om innholdet: Norges Historie fra den mystiske Sagntid af og ned til 1387. Tormod utga en rekke historiske verk i tillegg til sin norske historie, deriblant skrifter om Orknøyene, Grønland og Vinland. (Vinland, eldre navn på en del av Nord-Amerikas østkyst som Leiv Eiriksson nådde frem til omkring år 1000). Historia Vinlandiae antiqvae er det første verket som diskuterer oppdagelsen av Vinland vitenskapelig, og som forsøker å beregne hvor det kan ha ligget. Historia rerum Norvegicarum er det viktigste norske historieverket mellom Snorre Sturlassons Heimskringla og P. A. Munchs Det norske folks historie.
Historia rerum Norvegicarum strekker seg over fire bind og fører norgeshistorien fram til 1387. Tormod brukte 29 år på å skrive sin store Norgeshistorie på latin, som var de lærdes språk i Europa. Ludvig Holberg uttalte at dette historiske verket var en av de prektigste og anseeligste historier som noensinne var kommet for lyset. Den danske historikeren Peter Frederik Suhm, roste Tormod for å være den nordiske Histories fader. Tormod hadde fokus på de norske kongene fram til 1300-tallet. Han skildret ofte de politiske forhandlingene mellom bønder, høvdinger og kongsemner mer detaljert og nyansert enn Snorre Sturlason. I Historia rerum Norvegicarum framstilte Tormod tinget, de nor-røne lovene, heltemodige bragder og fargerike trolldomshistorier. Historien er nå oversatt fra latin til norsk. I 2014 ble siste bindet av syv bøker med tittelen Norges historie gitt ut av forlaget Vigmostad & Bjørke.
Tormod forskrekket store deler av tidens opplyste danske allmennhet ved å hevde at Saxo hadde diktet opp kongsnavn og ga en feilaktig dansk kongerekke. Tormod ble beskyldt for å ville lemleste den gamle danske historien og det kom krav om å oppheve gasjen hans som kongelig historiker. Men Tormod gikk seirende ut av konflikten, liksom han senere også skulle få rett i synet sitt om hvor Vin-land lå.
I 1706 ble Torfæus rammet av en sykdom som fratok ham arbeidsevnen til han døde 31. juli 1719, 83 år gammel. Han ble gravlagt under en dekorert steinplate i koret i Olavskirken på Avaldsnes sammen med sine to hustruer. En stor gravhelle forteller noe om hvilken posisjon han hadde på den tiden. Under restaureringen på 1800-tallet, ble levningene etter Torfæus og hans to hustruer tatt ut og lagt i en massegrav på kirkegården. Selve hodeskallen ble tatt med til Bergen. N. Nicolaysen skriver i boken Norske Fornlevinger (1866):
Ved kirken kan merkes, at der nederst i koret endnu finnes den marmorligsten, som las over historie-skriveren Thormod Torfæi grav; de 3 kranier der fantes under stenen, borttok biskop Neumann ved kirkens restauration og medførte dem til Bergens Museum, de øvrige ben bleve formodentlig bort-kastede.
En byste av Tormod Torfæus er plassert i parken i Kopervik, som en gang var del av Tormod sin eiendom. Bysten ble reist til minne om Tormod Torfæus i forbindelse med 300 års dagen hans i 1936.
Kilde: Diverse aviser og publikasjoner hos Nasjonalbiblioteket.
