Tjenestepiker
Tekst: Erling Jensen
Ethvert dannet hjem og enhver forstandig husmor vil vite at sætte pris paa en net og velopdragen tjenestepike, som fører et dannet sprog, er ordentlig i paaklædningen, renslig med sin person og i sit arbeide.
Slik lyder det i Veiledningsbok for Tjenestepiker og unge Husmødre, utgitt i 1912. Videre kan man lese:
Væn dem pene manerer. Bank paa før De gaar ind. Indta en høflig stilling og staa ansigt til ansigt, naar nogen taler med Dem; læg ikke armene overkors, sæt ikke hænderne i siden. Bland Dem ikke i herskapets samtale; forsøk ikke paa at underholde gjestene med passiar. Man treffer piker, som ikke forstaar det udannede i at hikke høilydt, snufse uavladelig, eller puste saa lydelig, at man kunde tro det var en dampmaskine! Husk ogsaa, det gaar ikke an at rense tænderne i andres nær-vær. Læg merke til, hvad De kan lære av bøker som dette.
I byenes øvre middelklasse var det vanlig å ansette tjenestepiker. Det var overskudd av kvinnelig arbeidskraft fra landsbygda, og mange unge kvinner søkte til byene i håp om arbeid og bolig. Tjenestepikeyrket ble det mest utbredte kvinneyrket på denne tiden. Yrket krevde ingen skolegang, og mange ugifte kvinner tok jobb som tjenestepike ved ankomst til byen.
Arbeidsdagene var lange, og husmødrene førte ofte streng kontroll med tjenestepikenes fritid. Det fantes et tydelig sosialt motsetningsforhold mellom piker og arbeidsgivere, og mange søkte seg etter hvert over i andre yrker.
De fleste tjenestepikene var svært unge — hele 75 prosent var under 30 år. Mange giftet seg og stiftet familie etter fylte 30, eller de utvandret. Stillingene innen tjenesteyrket ble delt inn etter rang og oppgaver: barnepiker, stuepiker, kokker, enepiker, husjomfruer og husholdersker. Lønnen var ofte lav — omtrent en tredel av det mannlige tjenere fikk, og halvparten av lønnen til kvinnelige arbeids-takere i mer selvstendige yrker som for eksempel sydamer.
Arbeidsforholdene var ofte svært usikre. Ble tjenestepiken gravid, gammel eller syk, risikerte hun å miste jobben. En husfrue eller husets herre kunne uten videre si henne opp dersom hun motsatte seg ordre, var ute om natten, ble beruset, eller ble mistenkt for å være «utro». Ble hun funnet ute etter mørkets frembrudd, kunne hun til og med bli ilagt bot.
Det juridiske grunnlaget for tjenestepikenes arbeidsvilkår var den såkalte tyendeloven — som egentlig ikke var en egen lov, men tok utgangspunkt i bestemmelser fra Christian V's Norske Lov av 1687. At forholdene ble regulert av en lov fra 1600-tallet, sier mye om hvor gammeldagse og håpløse arbeidsvilkårene var. Loven ga husets herre eller frue rett til å straffe sine barn og tyende "med kæp og vond, men ei med våpen".
To ganger i året kunne tjenestepikene selv si opp stillingen – med tre måneders varsel. Disse datoene var 14. april og 14. oktober, og ble kalt flyttedager, også kjent som faredager. På disse dagene kunne arbeidstakere, husmenn og tjenestefolk skifte arbeidsplass eller avslutte tjenesteforholdet. For mange piker var dette den eneste reelle friheten de hadde. Men det var også ubeleilig for husfruen å miste en dyktig pike – ofte som følge av at hun selv hadde oppført seg urimelig, eller forsøkt å spare på mat eller lønn.
Mot slutten av 1800-tallet, i 1895 og 1898, ble det reist krav om endring av tyendeloven – ikke fra tjenestepikene, men fra husfruene. De ønsket at tjenestepikene ved ny ansettelse skulle fremvise en skriftlig uttalelse fra tidligere arbeidsgiver – et såkalt skussmål. Tjenestepikenes fagforening krevde på sin side regulert arbeidstid, lovfestet fritid og kortere oppsigelsestid. Loven ble imidlertid ikke endret før i 1948, og da var det allerede svært få igjen i dette yrket
Et eksempel på datidens opplæringstilbud er Josephinestiftelsen i Stavanger, som mellom 1834 og 1893 drev en skole for foreldreløse og fattige piker. Fra 1840 holdt skolen til i Kongsgata 48. Formålet med undervisningen var å gjøre elevene til "duelige tjenestepiker".
Kilde: Diverse publikasjoner og aviser fra Nasjonalbiblioteket.
Relatert lenke: Vestlandskvinnene
