Stavanger 1900–1920
Tekst: Erling Jensen - desember 2018.
Etter den økonomiske krisen i 1880-årene klarte Stavanger igjen å reise seg. I begynnelsen av 1900-tallet var Stavanger blitt den mest industrialiserte av landets store byer.
I 1900 tok både Stavanger Preserving og Braadlands Hermetikkfabrik i bruk sine nye fabrikker i Nedre Strandgate. Rundt 1910 gikk mer enn tre fjerdedeler av produksjonen til utlandet. Stavanger lå på tredje plass blant landets industribyer. I 1914 omfattet konsernet til Christian Bjelland fem sardin-fabrikker med 15–20 bygninger i Stavanger. I kjølvannet fulgte en rekke bedrifter som var rettet mot hermetikkindustrien. Stavanger Blikemballagefabrik i østre bydel var i 1911 en av de største med 350 arbeidere. Samme året ble Hagltårnet reist av Stavanger Tinfabrik.
Skipsverftene var den nest største industrigruppen. Det eldste og største verftet var Stavanger Støberi & Dok. Ved århundreskiftet hadde verftet nærmere 500 ansatte. I 1912 hadde Rosenberg mekaniske Verksted i Sandviken bygget 35 skip ved hjelp av 160 arbeidere. I 1921 hadde verftet flyttet til Buøy og anskaffet kaianlegg og to patentslipper som rommet skip på inntil 3500 tonn.
I 1900 var Stavanger Gasværk overtatt av kommunen, og byen hadde 362 gasslykter. Ting begynte å lysne, og i 1909 ble Stavanger Elektrisitetsverk etablert. Posthuset ved Breiavatnet ble tatt i bruk
3. desember 1911. Stavanger var nå blitt en storby i miniatyr. Grand Hotel og Victoria Hotel sørget for at byen kunne ta i mot gjester fra hele verden. Samtidig sto avholdsbevegelsen sterkt, og i 1912 ble statuen av Asbjørn Kloster avduket ved den gamle jernbanestasjonen.
I 1914 startet første verdenskrig, og etterspørselen etter hermetikk økte. Det var tid for å investere og spekulere. Stavanger Privatbank og Stavanger Handels-og Industribank utstedte kreditter mot svært spinkle garantier. I 1915 var 370 bedrifter etablert og sysselsatte 7328 årsverk.
Byen fikk fire kolonihager og innbyggerne kunne dyrke sin egen mat. Det ble anlagt til sammen 600 parseller. Ingen andre norske byer satset så mye på kolonihagene som Stavanger.
Etter krigens slutt i 1918 var Stavangers samlede produksjonskapasitet økt til et nivå som markedet ikke kunne ta unna. Eksporten sank, og store deler av handelsflåten ble lagt i opplag. Samtidig startet Stavanger Moralvernforening driften av vernehjem for falne piker. Spanskesyken herjet fra sommeren dette året og fortsatte til 1920. Samme året stupte skatteinntektene og arbeidsløsheten steg. For å sysselsette de mange arbeidsledige ble nærmere 1200 mann satt til nødsarbeid. Et av prosjektene var anleggelse av en tursti rundt Mosvatnet. Turstien fikk navnet Selvhjelpen. Stavangers 43 000 inn-byggere gikk igjen inn i en vanskelig periode.
Kilde: Diverse aviser og publikasjoner hos Nasjonalbiblioteket.
