Sletten
Sletten, eller på folkemunne Slettå, var navnet på en gård som lå mellom Søilandsstykket og Midjord i Stavanger. Gården ble også kalt Svelastykket etter eierne på 1800-tallet, Peder og Ole Svele.
I 1906 kjøpte slakterbrødrene Adolf, Ingvald, Rasmus og Albert Idsøe eiendommen, som så ble
stykket opp og solgt til boligtomter.
Under første verdenskrig reiste Stavanger kommune elleve nødsbrakker på Sletten. Disse sto helt fram til 1960-årene, og de ble stilt til disposisjon for vanskeligstilte familier. En vanlig leilighet besto av to stuer, kjøkken og et loftsrom. Utenom disse rommene hadde beboerne også en del rom som måtte deles med andre beboere. To familier delte ett toalett, og det ble også delt på fire vaske-
kjellere, som lå i en egen bygning. På folkemunne ble brakkebyen kalt brakkene. Boligene var i bruk frem til de ble revet i 1970. I 1978 ble de erstattet med 58 nye, kommunale utleieboliger. Disse sto kun oppført i 33 år og ble revet i 2011.
Stavanger Aftenblad 1933:
I en av kommunens barakker i Åmøygaten blev beboerne så plaget av veggdyr, at de måtte flytte ut. En familie krevde erstatning av kommunen for de møbler den hadde fått ødelagt. Boligstyret vedtok at barakken skulde «utgasses»...
Miljøet på Sletten i 1960- og 1970-årene er også skildret i romanen Charles.
Kilde: Diverse aviser og publikasjoner hos Nasjonalbiblioteket.
