Skotteguttene
Tekst: Erling Jensen - desember 2024
Mange har sikkert hørt historien om Skottejentene som i 1729 rekte fra Skottland til Norge i en åpen robåt. Men historien stanser ikke her, den fortsetter nemlig med Skotteguttene:
Året er 1730, og vi er i et lite tettsted nord i Skottland. De tre guttene William, Hugh og James var lei av å melke kyrne, det var jentearbeid mente de. De klaget til faren som var enkemann og sa at nå ville de ikke melke mer. Men faren Herman Hermitson sa klart og tydelig: No milk today? My love has gone away! som på nynorsk betød noe slikt som at ikkje får eg mjølk og ikkje får eg kjærleik!
Foranledningen var at søstrene til guttene som vanligvis melket kyrne var forsvunnet. De skulle ro en liten tur til holmen og hente melk der hvor kyrne beitet. Men de kom aldri tilbake, og man forsto etter hvert at de var rekt til havs. Nå var det gått ett år, og faren var lei av å drikke dovent stout-øl. Han ville ha melk.
– Begynn å ro, kommanderte faren. Finn jentene!
Guttene adlød straks, Herman var ikke til å spøke med. De tok med seg havregrøt, Haggis og dovent stout-øl samt noe fiskeutstyr og la ut på den lange turen.
– Vi må ro mot sør, sa William.
– Nei, vi må ro mot nord, sa Hugh.
– Nei, vi må ro mot vest, sa James.
Dermed rodde de mot øst.
Etter noen uker i åpent hav nærmet de seg endelig land. En forferdelig sildestank fortalte dem at de var på Bømlo. Her hadde innbyggerne hørt historien om Skottejentene. De rekte i land i Sunn-hordland, dere må dra dit, fortalte bømloværingene. Men brødrene måtte først hvile ut etter den strabasiøse turen. Det gjorde de på stedets skjenkestue, og etter tre døgn med dunder, ludder og trekkspill gikk turen videre mot nord.
Da de endelig kom til Sunnhordland vurderte de å snu. Der ble de møtt med den værste fele-musikken de noen gang hadde hørt. James mente at det var selveste jævelen som spilte, og det gjorde det ikke noe bedre da han fikk diagnosen tinitus av stedets doktor. Han hadde også fått noen forferdelige vannblemmer, og benyttet anledningen til å spør etter plaster. Men det var ikke opp-funnet ennå, så han måtte klare seg uten. Dere må ro til Sævelandsvik på Karmø, der er jentene, ble de fortalt.
Nå gikk turen sørover mot Karmø, som øya het på den tiden. Her spiste alle sild og flatbrød. I helgene møttes innbyggerne i Åkrehamn hvor de drakk øl og slåss. Resten av uken var de alle samlet i de utallige bedehusene hvor de ba om tilgivelse.
Skottejentene ble til slutt funnet. Den ene bodde på Mannes og ble nonne, mens de to andre hadde rodd videre til Sotra hvor de startet gledeshus. Skotteguttene kom seg aldri hjem igjen. De bosatte seg på Vea. Det går rykter om at den ene etterkommeren ble sildakonge...
Historien om Skotteguttene er like sann som historien om Skottejentene.
Kilde: I heard it through the grapevine.