Sigbjørn Obstfelder
Sigbjørn Obstfelder var forfatter og lyriker. Han ble født i Stavanger 21. november 1866. Han blir regnet som den første modernisten i norsk litteratur.
Sigbjørn ble døpt i St. Petri kirke 20. januar 1867. Foreldrene var bakermester Hermann Fredrik Obst-felder og Serine Egelandsdal. Moren døde da Sigbjørn var 14 år gammel.
Familien hadde 16 barn, men bare seks av dem vokste opp. De hadde dårlig økonomi, og flere led av sinnssykdom. De første årene bodde Sigbjørn i Kongsgata 20. Huset ble revet i 1966. Han bodde også en periode i Nedre Strandgate 16. Foreldrene flyttet til Jørpeland og bodde her i 1879–1882. Sigbjørn bodde da på hybel sammen med søsteren Bertha i Vaisenhusgata 45. I årene 1886 til 1889 bodde han i Pedersgata 25. Sigbjørns liv var på mange måter preget av uro og rastløshet, og han var til tider plaget av psykiske lidelser.
Han tok en glimrende artium i 1884 ved Kongsgård skole. Senere studerte han filologi et par år før han utdannet seg til maskiningeniør. I perioden 1890–91 oppholdt han seg hos den yngste broren, Herman Fredrik (1871–1954) i Milwaukee - USA, hvor han arbeidet som teknisk tegner. Da han kom tilbake som 25-åring, hadde han tenkt å utdanne seg til komponist, men ble i stedet oppmuntret av en venn til å bli forfatter. Fra 1892 gikk han fullt og helt inn for å leve av skrivingen. Sigbjørn hadde helt siden gymnas-tiden skrevet små fortellinger, dikt og artikler, men nå kom han inn i et miljø som ga ham selvtillit og tro på egne evner.
Sigbjørn reiste mye i Europa, og oppholdt seg en tid i Frankrike. Her ble han inspirert av franske diktere. I løpet av sin forfattertid skrev han både romaner og skuespill, men det er først og fremst lyrikken han blir husket for. Diktene vakte oppsikt med sine rimfrie og ustrofiske (en rekke verslinjer som følger direkte etter hverandre) oppbygging. Flere av diktene har modernistiske trekk hvor fremmedfølelse og angst er fremtredende, andre dikt er preget av panteistisk mystikk og erotisk og religiøs lengsel. Han elsket musikk, derfor er mange av diktene melodiøse.
Obstfelder skrev også skuespill, De røde draaber (1897), Esther (1899) og Om vaaren (oppført på Nationaltheatret 1902). Den dypt personlige En prests dagbog ble utgitt kort tid etter hans død. Boken, som er ufullført, regnes som hans hovedverk, den preges av dyptgripende sannhetssøken og erkjennelsestrang.
Sigbjørn oppholdt seg ofte i København, og 5. juni 1898 ble han gift med den danske kvinnen Helga Marie Ingeborg Weeke. Det ble imidlertid ikke et lykkelig ekteskap. 1. august 1900 ble deres eneste barn født. Hun fikk navnet Lilli og ble beskrevet som spedbygget, sart og kreativ. Nina Grieg omtalte henne slik:
Frøken Lilli Obstfelder, eneste barn av den avdøde fine norske lyriker, Sigbjørn Obstfelder, har dekla-mert, spillet, sunget for mig. En kunstnersjel av Guds rikeste naade. Hvor hendes kunst skal finde ut-slag, det vet jeg ikke, men et saa utvilsomt talent, en saa utpræget personlighet vil nok finde sin vei og har hun først faat anledning til at lære det, hun endnu ikke vet saa meget om, men som ubevisst strømmer fra et fint og let bevægelig indre, vil hun indfri de store løfter hun nu gir.
Nilsebu
I august 1899 var Sigbjørn og kona Ingeborg på tur i fjellet, på vei fra Setesdal til Ryfylke. Midtveis ble de overrasket av dårlig vær. Forkomne og våte ble de funnet av en gjeterhund i nærheten av Nilse-bu, hvor de fikk overnatte i en jordhytte sammen med sauegjeterne i området. Ingeborg var lettere euforisk og kvitterte med franske arier, lykkelig over å ha blitt funnet i live. Et skuespill over hendelsen ble satt opp ved Nilsebu i 2016.
Mot slutten av sitt liv var Sigbjørn delvis sinnssyk. 29. juli 1900 måtte han gi tapt for tuberkulosen han hadde slitt med gjennom hele våren. Sigbjørn Obstfelder døde på kommunehospitalet i København. Han ble gravlagt på Frederiksberg Ældre Kirkegård 1. august 1900.
Naar Obstfelder saag paa livet med det varme, reine barneauga sitt so tok det seg anleis ut en ein vanleg ser det...
(Hentet fra avisen Den 17de mai 31. juli 1900).
En byste av Obstfelder, utført av Gustav Vigeland, ble avduket i byparken i Stavanger i 1917. En lig-nende byste står på Obstfelders grav i København. En byste utført av Per Palle Storm ble avduket i Trondheim 1970. Sigbjørn Obstfelder har også fått en egen plass oppkalt etter seg i Stavanger, Obstfelders plass.
Om Obstfelder
Rektor Peder Blix som i sin tid var rektor på Voss Landsgymnas, var stavangermann. Han gikk sam-tidig med Sigbjørn Obstfelder på gymnaset på Kongsgård skole. Han har gitt denne skildringen av skolekameraten:
Frå 1874–84 var eg klassekameraten hans. Fyrr hadde eg berre set han og høyrt um han; det var ein liten tunn tasse med smalt andlit, for tjukk underlippa, ljost, flisut hår som han aldri fekk skikk på, underlege augo, sume tider gruvlande, andre tider eldfulle og kvasse, oftast tunge og liksom burte-verande; han var flink på skulen, men noko løgjen av seg; utan vener; han var stillfarande, men kjapp til å svara for seg når han vart påteken; dessutan "vesen", som det var ikkje noko æra å kunne pryla han; han fekk difor gå i fred for dei som elles gjerne vilde syna kreftene sine.
Oversikt over viktige verker:
Digte (lyrikk) - 1893
Liv - 1894
To novelletter (kortprosa) - 1895
Korset (roman) - 1896
De røde dråber (drama) - 1897
Esther (drama) - 1899
En præsts dagbog (roman) - 1900
Om våren (drama) - 1902
Efterladte arbeider (lyrikk) - 1903
Diktet Jeg ser fremstår som Obstfelder-diktet framfor noe. Formen på diktet gir uttrykk for en mystikers grublende holdning.
Jeg ser på den hvide himmel
jeg ser på de gråblå skyer
jeg ser på den blodige sol
Dette er altså verden.
Dette er altså klodernes hjem
En regndråbe!
Jeg ser på de høie huse
jeg ser på de tusende vinduer
jeg ser på det fjerne kirketårn
Dette er altså jorden
Dette er altså menneskenes hjem
De gråblå skyer samler sig. Solen blev borte
Jeg ser på de velklædte herrer
jeg ser på de smilende damer
jeg ser på de ludende heste
Hvor de gråblå skyer blir tunge
Jeg ser, jeg ser...
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt...
Det tidligere upubliserte diktet Der dør blomster i mit sind dukket opp i 2007 i Munch-museets arkiv.
Der dør blomster i mit sind
Der dør blomster i mit sind, ja
Der dør blomster i mit sind, ja
Der dør blomster, dør.
Kom jeg en gang ud herfra, hvad ville så verden være? Vi er jo selv verden.
Verden er som vi er. Det er speilrefleksion.
Nat! Du er bange for mig!
Du er bange for den eneste fornuftige her i huset.
Hvide nat!
Har du din jomfrudom?
Nat! Du har stjålet.
Derfor går du og lurer i mørke. Du har stjålet den hvide svane.
Du har stjålet den mægtige klarhed.
Nat! Du har røvet. Du har røvet min forstand.
Nat! Vorherre er i skyerne.
Er du ræd?
Kan speilet tale?
(Fra samlingen Digte, utgitt i 1893).
Kan speilet tale?
Speilet kan tale!
Speilet skal se på dig hver morgen,
forskende, se på dig med det dybe, kloge øie,
- dit eget!
hilse dig med det varme, det mørkeblå øie:
Er du ren?
Er du tro?
Kilder: Diverse aviser og publikasjoner fra Nasjonalbiblioteket.
