Rakkeren
Tekst: Erling Jensen
Rakkeren var bøddelens hjelper og byens renovatør. Han tømte doer, kastrerte hester, fjernet døde dyr og selvmordere. I tillegg assisterte han skarpretteren ved henrettelser og avstraffelser.
Når bøddelen hadde hengt en forbryter, eller skarpretteren hadde skilt den dømtes hode fra
kroppen, var det rakkerens tur til å gjøre sin del av jobben. Han samlet opp de tragiske restene for å grave dem ned. Rakkeren tok seg av liket etterpå, og begravde det i uvigslet jord. Også selvmordere og udøpte barn som ikke fikk ligge i vigslet jord var det rakkeren som begravde.
Rakkeren var også hundefanger. Han arbeidet om natten eller tidlig om morgenen for ikke å sjenere borgerne med blant annet dårlig lukt. Derfor ble han også kalt nattmannen. Også i bygdene hadde rakkeren sitt virke. Det var hans jobb å slå ihjel hestene når de var blitt gamle og mett av dage. På gårdene ble han kalt både for merrflåer og hundeflåer.
Rakkeren og hans familie ble betraktet som urene og æreløse, og var utstøtt fra samfunnet. Man fant disse renovasjonsarbeidere helt nederst på rangstigen. De ble betraktet som urene og uten ære. Rakkeren kunne ikke være formynder, stille som vitne i retten, få borgerskap eller være fadder i kirken.
I frykt for selv å miste sin ære, ville vanlige mennesker ikke ha noe med rakkeren å gjøre. Når hans kone skulle føde, var det nærmest umulig å få tak i jordmor. Ingen ville ta i rakkerbarna. Det var
vanskelig å skaffe faddere når de små skulle døpes. Rakkeren, hustruen og barna ble skydd som pesten, og når rakkeren døde, ville ikke likbærerne hente liket hans.
Rakkeren og hans knekter var som regel tukthusfanger som ble tilbudt friheten dersom de tok opp-gaven. De kunne være fengslet for mord, overfall eller tyveri. Andre igjen hadde ikke gjort annet galt enn å streife omkring. Mange foretrakk å forbli fanger framfor å bli uglesett og spyttet på av byens befolkning, men noen tok imot tilbudet.
Rakkeryrket varte fra 1600-tallet til 1794, stillingen ble da endret til renovasjonsmester. På slutten av 1800-tallet ble ordningen erstattet av nye måter å organisere renovasjonsarbeidet på.
Ordet rakker ble nevnt første gang i Christian II's rikslover fra 1522. Allerede på 1700-tallet var ordet et skjellsord. I dag har vi ordene rakkerunge, rakkerfant, rakkerpakk, rakke ned på, din rakker og mange lignende uttrykk som viser til denne spesielle tjenestemannen.
Betegnelsen rakker anses å komme fra tysk racker. Der Racker står for både rakker og mestermann, det vil si bøddel. Rakker og bøddel kan derfor engang ha vært inkarnert i en og samme person.
Kilde: Diverse aviser og publikasjoner hos Nasjonalbiblioteket.
