Ole Olsen Sangesand alias Pilt-Ola
Tekst: Erling Jensen
Ole Sangesand, også kjent som Pilt-Ola, ble født på Årsvoll i Høyland (Sandnes) i 1779, men
foreldrene flyttet til Lysefjorden på fjellgården Bakken samme året. Han vokste opp på husmannsplassen Sangesandsbakken.
Ole Olsen Sangesand var også kjent som Pilt-Ola. Det skyldes et ord han alltid brukte når han på sine lange vandringer kom til folk: - Ja, nå kjem eg piltane, sa han. Han hadde en spesiell gange. Det var under kjølhaling av et skip at han skadet den venstre foten.
Pilt-Ola var ikke gamle karen før han begynte å vandre mellom bygdene i Ryfylke. Han hadde alltid noe i sekken som kunne omsettes, og han ble snart en omreisende handelsmann i bygdene. Han hørte på hva folk trengte, reiste så til Stavanger og kjøpte det folk hadde bruk for og litt til. Han gjorde alltid en god handel, gutten hadde hode for kremmervirksomhet.
Ole Sangesand fikk borgerbrev i Stavanger i 1811 og ble en pionér innen sildesalting. Han hadde mange ideer og prosjekter. I sin tid seilte han på Østersjøen med et fartøy han eide. En gang han kom fra Danmark, hadde han jekta full av god dansk jord. Han ville anlegge en mønsterhage inne i Sange-sand. Den ble det ikke noe av, men en liten slette bærer navnet Danmark den dag i dag. Heller ikke spikerfabrikken som han reiste der inne, og saltverket som han ville få i stand, ble noen suksess. Bare navnet Salthidleren er igjen.
I perioden 1813–1815 var Ole Sangesand regjeringens agent og reiste rundt og kjøpte opp vadmel og ullvarer til hæren. Han fartet vidt omkring, og hans vanlige dagsmarsj var ti mil. Var veien noenlunde jevn, kunne han gå og sove, ble det fortalt.
Men så var det at fjellet og reinsdyrene tok hans interesse. Han begynte med tamreinforsøk i 1817. Selskapet for Norges Vel utrustet ham med penger til innkjøp av rein i Finnmark, og han kom tilbake med 150 dyr. Så stengte han plutselig sitt hus i byen og ga seg ut på vandring for godt. Det skulle være en ulykkelig kjærlighetshistorie som var årsaken. Sagnet forteller at han hadde narret en finne-jente, og at hun hevnet seg ved å kaste gann på ham, slik at han ble fredløs resten av sine dager.
Cleng Peerson fra Tysvær dro tidlig i 1820-årene til Amerika og rapporterte hjem. Det første skipet med emigranter forlot Stavanger i 1825. Også Pilt-Ola hadde lyst å dra til Amerika, men for han var ikke båt noe alternativ. Han gikk til fots gjennom Russland og Sibir og kom helt til Korea. Der stengte havet ham. Da måtte han snu, og seks-sju år senere kom han tilbake over Lyseheiene til Stavanger.
Ved hjemkomsten til Stavanger i 1828 hadde folk fra retten tatt seg inn i huset hans fordi han ikke hadde betalt skatt på mange år. Rotter hadde herjet mye i huset, så det var et trist syn som møtte ham. En skuffet Pilt-Ola la ut på nye vandringer. Han vandret gjennom Norge på kryss og tvers og trålet også Sverige og Finland. Han fortalte aldri stort om disse ferdene sine, men en gang ble han kalt til audiens hos kong Karl III Johan.
Den meste tiden holdt han seg i Ryfylkeheiene og på Hardangervidda. Han hadde bestemt seg for at han ville temme villreinen. I mange år var han på endeløse vandringer, dro seg som en skygge etter flokkene, og han kom så nær at han kunne fange dem med lassoen. Interessen for reinsdyrhold i de indre Hardangerbygder var levende i mange år.
Ulveplagen gjorde ellers reindriften ulønnsom. Pilt-Ola lærte bøndene å legge ut giftig åte. Han skal ha lovet å samle alle ulvene i Rogaland og ta dem med til Russland, hvis hver bonde ville gi ham et lam. Men hans tilbud ble ikke mottatt.
Planer hadde han alltid mange av, selv om ikke alle ble utført. Han var en ivrig fisker og syslet svært med å finne fram til fóring av fisken i fjellvannene slik at den kunne tilta både i mengde og størrelse. En gang drev han en flokk rein sammen med en same. Tåken kom over dem, og de to ble uenige om retningen. Pilt-Ola hadde kompass, men samen stolte på sitt instinkt. Noe resultat kom de ikke fram til før samen hentet fram ei lus han hadde gående innunder pesken. Han satte den fra seg på en flat stein, og da lusa begynte å kravle, pekte samen i den retningen den gikk og slo fast at det var nord. Så tok han lusa og satte den på plass igjen, og Pilt-Ola ga seg.
En julaften lå Pilt-Ola under en hell under Napen og stirret ned på lysene i Ulladalen. Hva han tenkte på der oppe i ensomheten, er det ingen som vet. Heller ikke sa han noe hvordan han livberget seg de lange ukene i heiene. Han bar gjerne på en pose havremel som han rørte ut til grøt, og ellers skaffet han seg litt vilt og fisk fra fjellvann.
Men hjelpsom var han og prøvde å sette fart i bøndene. I Suldal konstruerte han således den første oppgangssagen der i dalen. Han ville at bøndene skulle være selvstendige og ikke være avhengige av handelsmennene.
I over 50 år varte hans vandrerliv. Så brøt alderen ham ned. Han klaget over at han ikke fikk noen år til. Da ville han klart å temme villreinen, mente han. I stedet ble han gående krumbøyd i Stavangers gater, og fattigkassen skaffet ham det meste av hans knappe brød. Ole Olsen Sangesand døde som en fattig mann 18. juli 1858, 79 år gammel. I kirkeboken står han oppført som fattiglem. Sine siste år tilbrakte han på Den Kombinerede Indretning som lå like ved St. Petri kirke.
Kilde: Verket - Fra seil til presse. Erling Jensen. Piren Forlag 2016.
