Lindøy
Tekst: Erling Jensen
Lindøy ligger ca. 1 km nordøst for Stavanger sentrum, mellom Vassøy og Hellesøy. Øya har i mange år blitt brukt som barnevernsinstitusjon, hvor barn og unge har gått på skole.
Lindøy blir mye brukt som båtutfartsområde og har en god og lun havn. Turmulighetene er gode, og strekker seg på en ca. 2,8 km lang turvei fra Sørvik, hvor det også er et stort bryggeanlegg, med stupebrett, badestiger og grillplass.
På 1600- og 1700-tallet lå Lindøy antakelig under gården Hundvåg som igjen lå under gården
Husebø. Øya het den gangen Lyngøen og ble brukt til sauebeite om sommeren, og beite for noen stuter hele året. Det bodde tidlig folk på Lindøy, og man vet med sikkerhet at i 1733 bosatte Mikkel Mikkelsen og hustruen Ellen Larsdatter Langeland seg på øya. De fikk fem barn, og familien bodde på øya fram til 1744.
Det var kjøpmann Fredrik Dokkedal som i 1770-årene kjøpte Lindøen, øya som i dag heter Lindøy. Sørvikhagen ble på gamle kart kalt Dokkedalen, antakelig etter Fredrik Dokkedal. Da Dokkedal døde i 1782, arvet hustruen Helena Rebekka Westlye øya. Helenas bror, Ivar Gjøde Westlye arvet så Lindøy da Helena døde i 1787. Ivar Gjøde Westlye var sjøkaptein og dro til Nederland hvor han ble offiser i den nederlandske marinen. Han fikk Lindøy fredet i 1791, og det ble tinglyst at det var forbudt å gå i land på øya for å drive jakt eller ta ut tømmer.
10. juli 1793 fikk Westlye en datter sammen med Ingeborg Sørensdatter. De ble aldri gift, men
Westlye tok ansvar for datteren Elisabeth, og sendte henne penger til skolegang. Han testamenterte også sine verdier og Lindøy til henne. Da Elisabeth Westlye arvet øya etter sin far i 1808, var hun 15 år gammel. Året etter giftet hun seg i Stavanger domkirke med dansken Jens Rudolf Dreyer, og skjøtet på øya ble overført til hans navn. Bryllupet ble feiret på Leedal i august 1809. Elisabeth og Jens bo-satte seg på Lindøy, og i årenes løp fikk de ti barn sammen. Det var sønnen Paul Terchelsen Dreyer som ble født i 1819, som grunnla Dreyer trykkeri i 1846.
I 1861 ble skjøtet overtatt av Henrik Fasting Tonning. Hans yngste datter, Anna Othilie Tonning ble født på Lindøy 4. januar 1865. Hun ble senere kjent som en av pionerene innen frivillig sosialarbeid i Norge. Hun er også kjent som mangeårig sjef for slumsøstrene, og som oberst i Frelsesarmeen.
Bakgrunnen for institusjonen på Lindøy var da presten, politikeren og lederen i Bethaniastiftelsen Lars Oftedal kjøpte den 280 dekar store øya i 1887. 3. april året etter åpnet det såkalte Lindøen Oppdragelsesanstalt for Vanartede og Forvillede gutter. Virksomheten startet med syv gutter, men før året var omme hadde man mottatt 30 gutter. De første årene var virksomheten knyttet til
Bethania Waisenhus i Stavanger, og ble skolehjem for gutter som var uskikket til å bo der. Også andre steder ble slike institusjoner åpnet på isolerte øyer rundt om i landet, som Bastøy og Ulvsnesøy.
I 1900 ble Lindøy kjøpt av Stavanger kommune, og fra 1907 fantes det to institusjoner på øya, skole-hjemmet Håpet på nordsiden i Nordvik og tvangskolen Tvangen i Sørvik. Håpet var eldst, og lengst i drift. For å bli sendt til Tvangen var ofte årsaken utstrakt skulking, mens det var verre tilfeller som ble sendt til Håpet. Dette skolehjemmet hadde plass til 30 gutter, mens Tvangen hadde plass til 12 gutter.
Tvangen brant ned i 1946, og i løpet av en 45-års periode var det ca. 1500 barn her. På Håpet var det i løpet av 120 år ca. 1000 barn.
Vergerådsloven
I 1896 kom Lov om Behandlingen af forsømte Børn, vergerådsloven, og denne introduserte be-
grepet skolehjem. Dette var den første barnevernlov både nasjonalt og internasjonalt. Lovarbeidet ble innledet som et ledd i en større strafferettsreform ledet av riksadvokat Bernhard Getz. Han var beundret i sin tid, og hans gode og velbegrunnede lovutkast blendet mange fra å se skyggesidene av hva som ble gjort. Francis Hagerups omtale av Getz's lovutkast i 1892 antyder det eksperimentelle ved å innføre en innovativ lov uten helt å kunne ane konsekvensene av den. Hagerup var venn av Getz, og kriminalist og statsminister da loven ble vedtatt. Hagerup beroliget seg selv ved å notere at hverken jurister, pedagoger eller leger hadde kommet med noen særlige innvendinger mot forslaget.
Den første store kritiske gjennomgangen av Vergerådsloven kom da Bjørn Evje, en lærer ved Bastøy skolehjem, utga boken Under loven under pseudonymet Stolpe. Boken beskrev hvordan disiplinen og korreksjonen var svært brutal på skolehjemmene. Evje hevdet at barn ble fengslet uten dom, slått til blods, og fikk hverken mat eller klær. Boken skapte oppstyr, og angivelig med god grunn. Stortinget opprettet Skolehjemskomiteen. Den kom med sin Stortingsinnstilling i 1909, og ga et uttrykk for at forholdene på skolehjemmene var under enhver kritikk.
Skandalen medførte ingen systemendring innen norsk barnevern. Lovgiverne forholdt seg passive. Selv om det nå var dokumentert ettertrykkelig gjennom overbevisende vitneavhør at barna ble utsatt for en overdreven disiplinering og vold, så gjorde lovgiveren ingenting. Myndighetene visste at noe måtte gjøres, men forholdt seg passive til datidens største sosialpolitiske eksperiment.
I utgangspunktet skulle guttene på Lindøy være mellom 10 og 16 år, men det var ikke uvanlig at
gutter helt ned i syv-åtte års alderen ble sendt til øya. Dette på tross av at vergerådsloven forbød å sette barn under ni år i skolehjem. Noen av guttene ble på Lindøy helt til de fylte 18 år. Det var ulike årsaker til at guttene ble sendt til Lindøy. Nasking, skulking eller lærevansker av forskjellig art var ofte nevnt i rapportene fra lærerne, gjerne i sammenheng med fattigdom eller omsorgsvikt i hjemmet. Anstaltens plan fastsatte at vedkommende gut forblir i anstalten, saalænge direktionen finder det fornødent, i regelen ikke under 3 aar.
Vergerådene ble avskaffet ved den nye Barnevernloven av 1953 og disse ble erstattet av Barneverns-nemnder. Skolehjemmet ble da kalt for spesialskole. Navnet ble endret i 1992 til Lindøysenteret. I 1994 ble det også åpent for jenter. Fra 1995 ble Lindøy en ren barnevernsinstitusjon.
Granskingsutvalget
Den 27. januar 2005 ble det oppnevnt et uavhengig utvalg for å foreta en gransking i forbindelse med påstander om ureglementære forhold ved kommunale og private barneverninstitusjoner i Roga-land, i perioden 1954–1993. Rapport fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Rogaland ble avgitt 30. juni 2006.
Granskingsutvalget fant flere kritikkverdige forhold ved Lindøy skole:
Granskingsutvalget legger til grunn at mange av guttene som har bodd på Lindøy på 1960-, 70- og 80-årene har opplevd mangel på individuell følelsesmessig omsorg. Barna opplevde i liten grad at noen "brydde seg" om hvordan de hadde det både på internatet og på skolen. De nære og fortrolige relasjonene mellom ansatte og barn ble av barna beskrevet som tilnærmet ikke eksisterende. Skolens målsetting for disse guttene fremstår i hovedsak å ha handlet om at guttene skulle få gjennomført sin skolegang og å regulere guttenes adferdsmønster. Når en tar i betraktning at institusjonen hadde an-svar for barnas livssituasjon på heldøgnsbasis, og at guttene ofte var langt hjemmefra, er det kritikk-verdig at en ikke prioriterte denne omsorgen mer.
Utvalget legger til grunn at en stor del av guttene som bodde på Lindøy i 1960-, 70- og 80-årene ikke har opplevd tilstrekkelig tilsyn fra de voksne. Noen gutter som kom til Lindøy har vært utsatt for seksuelle overgrep fra de eldre guttene uten at personalet ble oppmerksomme på dette. Skolens manglende opptatthet og oppfølgning av guttenes interne gjengkultur og de konsekvenser det fikk for den hierarkiske strukturen, der de eldre guttene kunne forgripe seg på de yngre, må betegnes som kritikkverdig. Den trygghet og beskyttelse som særlig de yngste guttene ville ha behov for, er blitt beskrevet som nesten fraværende.
Granskingsutvalget legger til grunn at guttene som bodde på Lindøy hadde liten kontakt med familien. De fleste guttene reiste hjem i skolens ferier, mens noen få kunne bli værende på Lindøy. En tidligere ansatt har vist til at det ikke i tilstrekkelig grad ble vurdert hvorvidt det var heldig for guttene å bli sendt hjem i skoleferiene, og at en del av guttene hadde det vanskelig når de kom tilbake. Granskingsutvalget finner det uheldig at det ikke i større grad ble vurdert og tatt initiativ til andre løs-ninger for noen av guttene i skolens ferier.
Granskingsutvalget legger til grunn at det har forekommet fysiske avstraffelser på Lindøy både i 1960-, 70- og 80-årene. Hver for seg fremstår episodene med fysisk straff kritikkverdige, men hen-sett til relativt få kilder finner granskingsutvalget ikke grunnlag for å konkludere med at slike avstraf-felser har vært vanlig.
Granskingsutvalget har mottatt to historier om et påståtte seksuelle overgrep fra ansatte.
Utvalget finner det vanskelig å kunne vurdere forholdene nærmere. Ingen ansatte har hatt kjennskap til seksuelle overgrep ved Lindøy.
I dag er Stavanger ungdomssenter avd. Lindøy et behandlingssenter for ungdom med adferds-problemer. En kan ikke være lenger enn seks måneder ved senteret, etter denne perioden flytter ungdommen enten hjem eller til et annet høvelig tilbud som måtte passe for ungdommen sin situasjon. Senteret ble planlagt nedlagt i 2010, men vedtaket ble endret og institusjonen har i dag seks plasser.
Kilde: Aviser og publikasjoner fra Nasjonalbiblioteket.
