Kjeringholmen
Tekst: Erling Jensen
Kjeringholmen i Stavanger var opprinnelig to små holmer som lå i havnebassenget mellom Børe-vika og Jorenholmen. Det er ikke kjent når de to holmene ble forbundet med utfyllinger.
Tidligere ble stedet omtalt som Kjæringholmen, Kjærringholmen og Kjerringholmen. Gatenavn-
komiteen har bestemt at stedsnavnet skal skrives med én r. Begrunnelsen er at navnet kommer fra tjære, og at stedet ble brukt til blant annet tjærebreiing av båter. Det ligger også andre teorier bak navnet; En kjerring eide en gang holmen. På holmen satt kjerringene og ventet på at mennene skulle komme hjem fra sjøen. Kjerring var også en vanlig betegnelse på skjær.
Kjeringholmen ble landfast rundt 1860 og fikk da et bryggeanlegg. Fram til 1890-årene var Kjering-holmen møteplass for byens befolkning. Ytterst på holmen var det godt utsyn til innseilingen og havnetrafikken i byfjorden. Holmen var også møteplass for sjøfolk som tilbød fløtt eller arbeidskraft. Også vaskekjerringer tilbød vask og bleking av klær. Kjøpmennene i Stavanger brukte Kjeringholmen som byens første åpne børs.
I godt vær kunne en se nesten helt til Skudeneshavn, og det var også en av grunnene til at toll-
vesenet bygde en vaktbod på holmen. I 1780-årene ble holmen kjøpt av handelshuset Ploug & Sundt som hadde ankringsplass og skipsverft her. Handelshuset sysselsatte mer enn 50 personer. Flere store seilskip ble bygget på verftet, blant annet den kjente Imperator som av mange ble regnet som Nordens vakreste seilskute. Kjeringholmen var byens viktigste verftsområde i nesten hundre år.
Det første skipet som gikk av stabelen fra Kjeringholmen var briggen Henricha Maria som ble bygget i 1782. Skipet Ole Smith Ploug ble bygget av skipsbygger Christian Knudsen i 1871. Det siste skipet som ble bygd var skonnertbriggen Norden i 1880. Kort tid etter gikk handelshuset Ploug & Sundt konkurs. Kjeringholmen ble etter konkursen overtatt av tollvesenet. Senere ble verftsområdet brukt som kulltomt.
Da det første tivoliet kom til Stavanger i 1840-årene, hadde det tilhold på Kjeringholmen. I 1880–1890-årene var det store festligheter i markedstiden om høsten. Her var karuseller, skytebaner, gjøglere og salgsboder. Klovnen Møbius, sverd- og flammeslukeren Be-Ne-Zaid, slangedronningen Alexsandrowna, den eneste levende havfrue og andre berømtheter var her. Også Tykke-Mina som kunne bære fire mann på sin barm var på Kjeringholmen.
I 1900 vedtok bystyret at Stavanger kommunale Slagtehus skulle anlegges på Kjeringholmen. Be-grunnelsen var at stedet lå gunstig til for bønder som kom med slakt fra Ryfylke. Det gamle slakt-
huset som lå på Fiskepiren var blitt for lite. I 1902 sto det nye slakteanlegget ferdig oppført, i første omgang med en spesialavdeling for slakt av sau. Etter hvert ble slakteriet utvidet slik at første bygge-trinn sto ferdig i 1908. Et eget eksportslakteri ble også oppført i 1933. I slutten av 1960-årene ble virk-somheten flyttet til et nytt anlegg på Forus.
I 1912 startet ferjetrafikken til Buøy og Nyhavn fra Breialmenningen ved østsiden av Kjeringholmen. I 1954 ble det bygd ferjestø for bilferje til Buøy. Kjeringholmen ble forbundet med Steinkarkaien i 1975, og samme år ble det åpnet kystterminal her.
28. april 1998 ble grunnsteinen til Oljemuseet lagt på Kjeringholmen. Det ble åpnet i mai 1999 av Kong Harald.
