Kirken i gamle dager
Tekst: Erling Jensen - 2023
Før kristendommen kom til Norge, var det gudehov i nesten alle norske bygder. Der samlet folk seg for å be til gudene og ofre til dem. Gudehov er en bygning som ble benyttet til bruk for norrøn gudsdyrking i vikingtiden.
Etter hvert som kristendommen hadde framgang, ble det forbudt å ofre til de gamle gudene, og gudehovene ble ødelagt. Mange steder ble det reist en kirke der gudehovene hadde stått.
Norge ble kristnet når Olav den hellige fikk religionen inn i lovene på begynnelsen av 1000-tallet. Dyrkningen av Olav den hellige fikk stor betydning for folks omvendelse til den nye religionen. Kristendommen ble altså innført med kongemakten, og var en viktig del av det politiske spillet om makten i Norge. Kristenretten ble vedtatt på et kirkemøte på Moster på Bømlo i 1023, og knyttet kirken til kongen.
På begynnelsen av 1300-tallet hadde Norge omkring 1300 kirker, et presteskap på over 2000 og 28 klostre. Kirken ble samlingsstedet, og ofte var det bygdas egne folk som bygget kirken. I kirken møttes folket til både glede og i sorg. Der søkte de vern mot voldsmenn og andre fiender. I kirken kunne ingen bære våpen, alle måtte legge fra seg kniver, sverd og økser i våpenhuset, et lite rom nærmerst kirkedøren. I skipet oppholdt menigheten seg, mens det normalt bare var presteskapet som hadde adgang til koret (rommet der hvor alteret sto).
Da reformasjon ble innført av den danske kongen Christian III i 1536 møtte den stor motstand hos befolkningen. De som fortsatt forkynte katolsk lære risikerte forfølgelse og hets, og kunne bli straffet med pisking og brenning.
I Danmark-Norge ble konfirmasjonen innført som en almindelig Regel og skyldig Pligt for alle i 1736, og konfirmasjon var tvungen frem til 1912.
Kirkebakken fikk sin bestemte funksjon. Her ble folket gjort kjent med både offentlige og private regler og opplysninger. Mange fryktet nok også kunngjøringer om tvangsauksjon. I loven fra slutten av 1600-tallet heter det: de fleste deslige kungjøringer til at foregaa fra kirkebakken. 16. juli 1920 ble opplesningsplikten avskaffet. Noen steder var kirkebakken også ekserserplass med telthus for våpen og uniformer.
Kirkebakken var også stedet hvor gapestokken sto. Straffen med gapestokken ble i Norge innført ved Christian IV's lovbok i 1629 og tatt ut av norsk straffelov 17. mai 1848. I gamle dager kunne krimi-nelle bli dømt til å stå med klave rundt halsen på kirkebakken. Gapestokken skulle påføre den skyl-dige skam. Etter hvert viste bygdefolket avsky mot denne straffemetoden. Ingen dommer vågde å dømme til gapestokken de siste åtte årene straffemetoden hadde gyldighet i den norske straffelov.
Litt om forholdene før i tiden er beskrevet av Lars A. Oftedal (1863–1943):
Med sko og klæder i gamle dager var baade mend og kvinder meget forsiktige. De havde en dres som kaltes kjørkeklærno, di brugtes kun til kirken, og naar man kom heim fra kirken, saa fik man ikke eda kjødsoba før me havde vært i buo og byt av seg søndagsklæderne og smøyet rongsiden ut, hengt de paa buaveggen, og tat paa sig treskoene.
Før gik alle folk til kirken, om dette var for at di havde saa sterk trang til det er ikke saa godt at hvide. Før havde de ikke aviser, ikke telefon. Di gik meget til kirken for at betale skatt, høre naar lensmanden leste op auksjonene, høre hvad tid smalen skulde til heis, leia dreng eller jenta for aaret, hyra slaattekar i slaatten, eller faa fat paa skomageren han Rasme Stølshei eller han Karl Ravndal eller han litle Torkjel Nævland, og om di kunde faa na Olina Ravndal til aa saume nye klæe.
Kilder: Kirken i middelalderen - Aschehoug, 1977. Store norske leksikon. Diverse aviser og publikasjoner fra Nasjonalbiblioteket
Relatert lenke: Kirker og gravlunder.
