Gundas Camping
Tekst: Erling Jensen – Påsken 2025
Det er alltid en fryd å være gjest hos Gundas Camping – perlen i Brunsviddalen, plassert i et av Norges vestlige fylker, der været er like ustabilt som DAB-signalet på en regnværsdag.
Campingplassen åpner alltid på skjærtorsdag, en tradisjon som strekker seg tilbake til 1969, da Gunda tok over og proklamerte: «Nå er det nok vinter.» Da ruller campingvognene og bobilene inn for å innta sine faste plasser. Først står vognene hulter til bulter. Mor dirigerer bakfra, men stiller seg strategisk slik at far ikke ser en dritt i sidespeilene. Etter timer med høylytte instrukser, oppgitte sukk og en imponerende variasjon av nye banneord, har de fleste endelig fått vognene på plass.
Bobileierne løper rundt med stressede blikk på jakt etter ledige 230V-uttak. Noen har med støpsel fra Italia, andre har glemt hele ledningen – men det gjør ikke så mye, for både lys og varme får de fra Åge Aleksandersen, som dundrer ut over plassen fra et stereoanlegg montert i et bagasjerom.
Så begynner den store horisontalkampen. Biler og vogner skal jekkes opp til de står vannrett. Gule, røde, blå og svarte klosser stables under hjulene med kirurgisk presisjon. Far ligger under bilen og sveiver som en gal, mens mor står inne og justerer med vateret.
Solen bryter så vidt gjennom skydekket – det er signalet. Markisene skal ut. Far sveiver med en armstyrke han ikke har brukt siden han var ungkar, mens mor drar frem solstolene. Nå starter kappløpet mellom markisene og forteltene. Vogna taper som regel, men trøster seg med blikk som sier: «Jaja, men vi har vegger.»
Når alt endelig er på plass – etter bannskap, rygging, sveiving og diplomati – synker man ned i solstolen med kaffekoppen og later som om man ikke fryser. Duften av nykokt kaffe og grillkull sprer seg over hele plassen. Noen har allerede fyrt opp grillen, selv om klokka knapt har passert elleve. Tre og en halv time senere er hamburgeren til Johanessen ferdig.
Gunda selv tusler rundt med kaffekoppen i hånda og hilser på alle hun tror hun kjenner. Hun har på seg den faste genseren med brodert «Velkommen heim», og i håret har hun en plastblomst i norske farger. Det knitrer av liv – både fra menneskene og fra høyttalerne, hvor Åge nå har fått selskap av både Hellbillies og DDE. Midt i mylderet tripper en fransk bulldog med påskeøre-bøyle, motvillig ikledd av en eier som mener det «skaper god stemning».
Utpå ettermiddagen går praten lett. Naboparet som «egentlig bare skulle stå til fredag», har nå montert flaggstang, bålpanne og et skilt med «Her bor vi!». Litt lenger borte har en sørlending satt opp en oppblåsbar palme. På hodet har han stråhatt, og resten av antrekket består av t-skjorte og shorts. Selv om det bare er syv grader, nekter han hardnakket for at han fryser. Blåfargen i ansiktet, påstår han, har han hatt siden fødselen.
Når kvelden siger på og temperaturen kryper nedover, trekker folk inn i forteltene. Varmeovner durer lavt, varmejakkene kommer frem, og små lykter flimrer i plastvinduene. Et sted i mørket klinker det i glass. En mann med en lue formet som en kylling ligger og sover i forteltet.
Gunda har slått seg ned ved et bord under den store bjørka, med et glass portvin servert av noen faste gjester fra Karmøy. Hun humrer, peker rundt seg og sier – mest til seg selv: «Dette er fa'n meg Norges sjel, dette her.»
Utenfor har natten lagt seg over Brunsviddalen. En ugle tuter et sted i skogen, og et svakt ekko av Åge Aleksandersen henger fortsatt i lufta. På Gundas Camping er alt akkurat som det skal være.
