Feriekolonien Sanitas
Feriekolonien Sanitas ble innviet og tatt i bruk 6. juli 1906. Fram til avviklingen i 1974 hadde 13 631 barn vært på feriekolonien.
Behov for offentlige feriesteder
På slutten av 1800-tallet gikk det mot slutten av den stolte seilskuteperioden i norsk sjøfart. Nå kom dampbåtene til å overta. Dette skapte problemer for mange. Det hadde dessuten vært et økonomisk kraftig tilbakeslag for hele nasjonen omkring 1880. Den blomstrende hermetikkindustrien var ennå nesten den eneste industrivirksomheten i Stavanger på denne tiden, og kunne bare delvis oppveie mangelen på andre arbeidsplasser. Hermetikkindustrien var en sesongpreget industri med derav følgende stor arbeidsledighet i perioder av året, og livskårene for mange var kummerlige.
Ikke alle hadde sin egen leilighet eller bolig, opptil fire familier kunne dele et kjøkken og bo fordelt på de omliggende rom, kanskje et til hver familie. Og familiene var ofte langt mer barnerike enn i dag. Vi tror man kan levende forestille seg hvordan dette måtte være, så vel for slitne og fattige foreldre som de mange barna deres. Mødrene ga barna den maten de kunne greie å skaffe til veie. Ingen visste om eller hadde ressurser til å tenke på et sunt og næringsrikt kosthold. Tuberkulose, barnedødelig-het, engelsk syke og andre ernæringssykdommer florerte.
Lærerne og andre engasjerer seg
På bakgrunn av dette scenariet begynte ansvarlige ledere i Stavanger å få øynene opp for at her måtte noe gjøres. Lærerne var blant dem som mente at forholdene for de fattigste barna måtte tas på alvor og at tiltak måtte settes i verk for å bedre dem. På skolen møtte de barna fra alle familier og så hva fattigdom, feilernæring og sykdom førte til av sorg og smerte.
Lærer Johan Gjøstein, som senere ble skoledirektør i byen, holdt i 1899 et foredrag i Stavanger Lærerforening som satte diskusjonen i gang. Han mente blant annet at feilernærte og svakelige by-barn ville ha godt av å tilbringe sommerferien på landet, i sol og frisk luft. Allerede dagen etter ble det nedsatt en komité med fem medlemmer fra lærerforeningen for å utrede saken. De fant fort ut at de var nødt til å få drahjelp fra byens varmhjertede og innflytelsesrike personer. De henvendte seg til sakfører J. S. Kielland (som hadde vært bidragsyter til feriekoloniene i Christiania) og anmodet ham om å stå i spissen for arbeidet.
Dette var altså i 1899. Den selvoppnevnte komiteen hadde hørt om den danske ordningen, der man innkvarterte trengende barn hos bøndene. Da det på dette tidspunktet ikke fantes noe brukbart leir-sted i Stavangerområdet, bestemte man seg for å forsøke seg med den danske modellen. Et opprop ble rykket inn i avisene, der vertsbønder ble tilbudt 3 kroner pr. uke for å ha et barn boende hos seg. Responsen var null. Angsten for hvilke ubehageligheter slike opphold kunne medføre, overdøvet nok bøndenes ønske om en god ekstrainntekt.
Lærer A. Hiorth, som var en av foregangsmennene, dro da for egen regning inn til Fogn og "solgte" opplegget på tomannshånd til lokale bønder. Dette ga resultater og etter kort tid hadde man åtte villige verter i nærområdet, også i Årdal. Det første året betalte man 14 kroner for hvert barn hver måned, noe som ble ansett som en god betaling. Og ettersom ingen vanskeligheter med barna meldte seg den sommeren, var det senere aldri problemer med å få nye barn plassert.
Bøndene var altså fornøyde, og det var vel også mange av barna, men langt fra alle. Den kraftige landskosten var ikke alltid like lett å fordøye for "byassene", og noen av dem ble nok lovlig sterkt utnyttet til gardshjelp i høyingen og som gratis lukemannskap i åkrene. Denne ordningen ble derfor straks ansett som et overgangstiltak. I noen privathus i Årdal fikk man imidlertid etter hvert opprettet små kolonier med ca. 20 barn om gangen. Det ble straks lettere å føre tilsyn med barna og deres påpassere. Hygienisk opplæring av barna, og innpoding av gode spisevaner og ditto leveregler, ble en del av opplegget. De gode vanene håpet man at barna ville bringe med seg til sitt hjemmemiljø, og derved øke effekten av deres ferieopphold på landet.
Sanitas vokser fram
Erfaringene fra Årdal var så gode at man nokså raskt innså at et eget hus ville være tingen. Det Stavangerske Dampskibsselskab stilte en båt gratis til disposisjon for komiteen slik at den kunne komme seg rundt i Ryfylke og se på alternative leirsteder. Valget falt på en tomt ved Riskedalsvatnet i Årdal til 1200 kroner. Byggekostnadene for huset pluss inventar ble beregnet til drøyt 8500 kroner, slik at totalkostnadene for leirstedet ble ca. 10 000 kroner.
Denne første kolonien ble døpt Sanitas og ble innviet og tatt i bruk med stor festivitas 6. juli 1906. Stedet hadde plass til 60 barn om gangen. Ettersom dette var den eneste feriekolonien, var det ennå en tid behov for de private vertsbøndene i tillegg. Men allerede i 1912 hadde man klar Duedalen på Fogn, som fra nå av ble feriekolonien for jenter, mens Sanitas var utelukkende guttenes sted.
Siden hadde en i mange år kolonier på disse to stedene. Unntaket var under rasjoneringen i 1918 (Første verdenskrigs siste år). Da måtte man ty til slektninger og kjente på landet, som mot en betaling på 30 kroner pr. hode i 14 dager tok seg av 206 barn.
Fram i mot og etter 25 års-jubileet for ferietilbudet for barn, planla man, og sparte penger til et tredje kolonisted. Men kommunens og nasjonens økonomi samt krakk i bankverdenen reduserte verdien av komiteens sparepenger fra godt over 20 000 kroner til 4200 kroner. Disse pengene valgte en å la gå inn i driftsregnskapet i stedet.
Finansiering av driften
Feriekoloniene fikk som vi forstår årlige tilskudd fra kommunen, men dette var langt fra nok til å dekke driften. Hadde man ikke hatt bidrag fra de mange omsorgsfulle privatpersonene og etter hvert også 10–20 fagforeninger, ville det vært umulig med kontinuerlig drift. For å ta noen eksempler: Fram til 1916 ga kommunen 500 kroner pr. år, senere steg det til det dobbelte, før det omkring 1920 ble femdoblet av daværende beløp, slik at kommunetilskuddet årlig ble på ca. 5000 kroner.
I 1942 var tilskuddene fra fagforeningene kommet opp i 1000 kroner årlig. En god ekstrainntekt ga den årlige basaren med aftenunderholdning. Noen år ble den avviklet to ganger. De private bidra-gene og basarinntektene holdt seg godt hele tiden fram til 1974.
Hvem skulle få komme på feriekoloni?
Komiteen som siden 1899 arbeidet med feriekolonisaken hadde fått navnet Komiteen til fattige skole-børns sommeropphold paa landet. Ordet fattig fant man fort ut at det dekket bare ett av kriteriene for å ha behov for et ferieopphold, så allerede i 1905 ble ordet fattig byttet ut med trængende. Barna som fikk komme på feriekoloni ble plukket ut blant fattige og svakelige av alle kategorier (helse, res-surser, økonomi). Først etter et styrevedtak så sent som i 1961 ble også trengende tatt ut av komité-navnet.
Det begynte å gå rykter om at ikke alle barna som fikk dra på feriekoloni, var fattige eller trengende. Man visste å vite at selv bedremanns barn hadde fått komme med! Til og med i et leserinnlegg i Aftenbladet beklaget man seg over slik tilsnikelse. J. S. Kielland i komiteen måtte derfor i 1909 rykke ut med en oppklaring i samme avis, som konkluderte med at Komiteen har nøye undersøgt Sagen... Det viser sig, at Rygterne er ugrundede. Uttakingen til feriekoloniopphold har nok stort sett gått greit for seg, men ikke alle kunne komme med hver sommer.
For å hjelpe noen av dem som selv hadde slektninger eller bekjente som de kunne få bo hos på landet, skaffet komiteen også hvert år en del fribilletter på rutebåtene i Ryfylke, slik at ikke denne utgiften skulle hindre noen fra å få et helsebringende opphold på landet i sommersolen. I 1933 for eksempel dreide det seg om bortimot 500 slike gratisbilletter gitt av selskapene.
At tre uker på landet (fire uker den første tiden) gjorde godt viste seg snart, men komiteen var tidlig klar over at seks til åtte uker hadde vært ennå bedre. Men kapasiteten begrenset omfanget. Noen av de svakeste barna fikk likevel maksimale muligheter til restituering, etter-som de fikk være med på begge kullene enkelte somre. Fram til avviklingen i 1974 hadde 13 631 barn vært på feriekolo-nien. Eiendommen ble i 2004 kjøpt av ekteparet Synnøve og Sigbjørn Vadla.
Denne artikkelen sto i Stavanger Aftenblad 5. august 1975:
Feriekoloniene stanset driften
Liten interesse og pengemangel årsaken
For første gang på mangfoldige år har ikke barn fra Stavanger-skolene fått anledning til et sommer-opphold ved feriekoloniene ved Sanitas i Årdal og Duedalen på Fogn. Skolesjef Peder Ree-Pedersen ved skolekontoret i Stavanger sier til Aftenbladet at vanskeligheter med å skaffe kvalifisert personell, høye lønninger og matutgifter, samt liten interesse for tiltaket blant skolebarna er årsaken til at en i år droppet tiltaket.
Også i fjor var det få barn som søkte om et ferieopphold i koloniene. Bare mellom 35 og 40 gutter tilbrakte noen uker ved Sanitas. Jenteleiren i Duedalen var derimot stengt hele sommeren.
Da virksomheten ved feriekoloniene var på det livligste, kunne tilsammen 240 Stavangerbarn bo i koloniene i løpet av skoleferien. Både i Årdal og på Fogn var det plass til i alt 120 gutter og jenter, fordelt på to kull med 60 i hver.
Skolesjef Ree-Pedersen synes det er trist at en nå antakelig må legge ned virksomheten etter nærmere 75 års drift. Ikke få Stavangerborgere har gjennom disse årene fått et uforglemmelig sommeropphold som de livet gjennom har sett tilbake på med glede.
Hensikten med koloniene var at man skulle gi trengende skolebarn et sommeropphold på landet. Komiteen som styrte virksomheten, tok da også navn etter formålet. Senere da folk fikk bedre råd og det økonomiske behovet ikke lenger var så aktuelt, kalte de seg bare "Komiteen for ferie-koloniene".
Den sosiale siden av virksomheten burde likevel være til stede etter Ree-Pedersens mening, men gjennom de siste årene har en stadig merket en mindre oppslutning om tiltaket. Etter forespørsler og undersøkelser rundt om på skolene besluttet en i år ikke å kunngjøre noen ledige plasser. Heller ikke har det vært noen forespørsler om koloniene verken fra barna eller foreldrenes side.
Hva som nå skal skje med anleggene i Sanitas og Duedalen, kan ikke skolesjefen si nå. Det har imidlertid vært reist spørsmål om å gjøre dem om til leirskoler. Det er "Komiteen for feriekoloniene" som eier institusjonene.
Gjenforeningstur
10. september 2005 ble det arrangert tur for alle som hadde vært på Sanitas. Det vakte oppsikt når ca. 200 gutter marsjerte taktfast oppover veien. Jeg var selv på feriekolonien i 1966, og fikk derfor oppleve gjenforeningen denne dagen med strålende vær.
NRK-Rogaland laget en filmreportasje fra gjenforeningen som du kan se her. Det ble også utgitt en DVD.
Utedassen inneholdt mange minner i form av historier, og ikke minst alle initialene som var skrevet eller risset inn i veggene med kniv. Dessverre ble utedassen revet kort tid etter at gjenforeningsturen var avsluttet. Også en minnetavle som hang på veggen hvor guttene hadde skrevet navn og initialer gikk rett i søppelkontaineren.
Relatert lenke: Feriekolonien Duedalen.
Feriekolonien Sanitas er også omtalt i boken Charles - 1960- og 70-årenes ville ungdomstid.
