Den første gitaren
Tekst: Erling Jensen
Det var i slutten av 1960-årene på St. Svithun ungdomsskole i Stavanger at Charles ble kjent med Aggien som var flink til å spille gitar. Etter lange forhandlinger ble de enige om at Aggien skulle lære Charles å spille. Han hadde for lengst funnet ut at Glade Jul ikke ville gi ham en framtid som rockestjerne.
Det som skulle sende ham til uante høyder innen popkarrieren var sangen The House of the Rising Sun. Stemmen til Eric Burdon, gitarspillingen til Hilton Valentine og orgelspillet til Alan Price gjorde denne sangen til samtidens største hit. At The Animals endret teksten fra originalversjonen gjorde bare sangen enda bedre. Originalversjonens "koselige far" var nå endret til en gambler og fyllik. Dette var stort, denne sangen måtte Charles bare lære! Det ble mye øving og mange vannblemmer på fingrene, men etter en tid fikk fingertuppene hard hud og akkordskiftene gikk lettere.
Aggien satt på plenen utenfor huset og ventet på Charles. Det var tirsdag og den faste øvingsdagen. Da Charles endelig kom ba Aggien ham om å spille The house of the Rising Sun for ørtende gang. Han ble tydeligvis fornøyd, for mens Charles spilte så nikket han med hodet og trampet takten med foten.
– Charles, nå e du udlerte, me starte band.
– Ska me starta band? Men eg kan jo bare ein sang Aggi!
– Ja men så spele du den sangen te du har lert ein nye då! Aggien likte ikke å bli motsagt, og la auto-ritet i stemmen.
– Eg kan hørra om Bønnaen vil vær me å spela slagverk og så kan eg spør Oskar om...
– Kutt ud for faen, brølte Aggien.
– The Everly Brothers, har du ikkje hørrt om di? Aggien så spørrende på Charles som om han skulle være den største idioten i verden.
– The Everly Brothers spele som duo. Vett du ka ein duo e Charles? Jo, det e når to mann spele det. Det ska me og gjør. Me kjøre duo, jævligt tøft. Men me må ha et navn.
– The Spex Soul, glapp det ut av Charles.
Aggien tenkte seg om og smattet på navnet.
– Jæææævli bra. The Spex Soul e det nya navnet vårt.
Da Charles sovnet denne kvelden drømte han om når The Spex Soul ble kjent i hele Europa. Det var etter en opptreden på nattklubben The Cavern Club i Liverpool at gjennombruddet var et faktum. George Martin var allerede blitt lei av samarbeidet med The Beatles og ville mer enn gjerne arbeide som produsent for The Spex Soul. Det eneste han forlangte var at de lærte seg noter. Det var da Charles bråvåknet og kjente at prestasjonsangsten meldte seg.
Aggien hadde en halvakustisk Höfner-gitar med to blanke mikrofoner. Merket ble kjent for hele verden etter at Paul McCartney benyttet seg av Höfner 500/1 Vintage '62 Violin Bass. Charles hadde kun den gamle kassegitaren han arvet etter sin far. En dag fikk han beskjed av Aggien om å skaffe en skikkelig gitar.
– Hvis du ska stå på ein scene og spela på den der gamle kassagitaren, så dride du oss rett ud. Du må få deg ein skikkelige gitar Charles.
Neste dag gikk Charles til byen for å se på gitarer. Stokke Musikk solgte brukte instrumenter, så kanskje kunne han finne en billig gitar der. Hos Stokke Musikk var det mulig å kjøpe på avbetaling, og vareutvalget var bra. Innehaveren ble kun kalt for Stokken. Han var en hyggelig mann, men hadde noen ganger litt livlig fantasi. Ofte hadde instrumentene han solgte vært brukt av storheter som Jimi Hendrix og Eric Clapton. Han importerte instrumenter fra mange land, men ofte tok det lang tid før kundene fikk varene de hadde bestilt. Havnestreiker og flystyrt var de vanligste unnskyldningene Stokke brukte for de sene leveransene. De som kjente ham ekstra godt kunne lett avsløre de tvil-somme historiene hans. Stokke hadde en tendens til å rødme i nakken når han bløffet.
Det billigste alternativet Charles fant var en østtysk halvakustisk gitar med fiolinhull og én mikrofon. Men da Charles prøvde å handle på avbetaling forlangte Stokke underskrift fra en av foreldrene. Det kunne Charles bare glemme, så han skrinla planene om å kjøpe den østtyske gitaren. Men gitar skulle han ha uansett, ja selv om han måtte lage den selv.
Det var denne tanken som fikk Charles til å begynne på Abba som var kallenavnet til Stavanger Arbeidsskole for Gutter. Skolen lå like ved siden av Johannes skole i Nedre Dalgate, og var et ung-domstilbud på kveldstid. Her var blant annet skomakerverksted, smie, og snekkerverksted. Charles kjente han som drev skomakerverkstedet, han var nabo til Charles sine besteforeldre som bodde i Midtre Dalgate. Men det var på snekkerverkstedet Charles begynte, det var nemlig her han skulle lage sin første egenproduserte gitar. Han tok utgangspunkt i en Fender Stratocaster, og ville lage sin gitar så lik denne som mulig. To måneder senere var gitaren nesten ferdig. Det var kun elektronikken som manglet, men denne kjøpte han senere hos Stokken. Da stemmeskruer, strenger, gripebrett, elektronikk osv. var montert ble gitaren ganske fin. Gitarkroppen ble lakkert hvit med blå kanter, og halsen fikk samme blåfarge. En venninne av moren dekorerte den med rosemaling, og gitaren fikk sitt helt spesielle særpreg.
– Kom deg ud, eg vil ikkje se deg mær!
Presten i Varden kirke hadde fått nok. Da Charles spurte om Kain og Abel var homoseksuelle ble presten knallrød i ansiktet og kastet Charles på dør. Han var ikke den første som ble utvist, en del av guttene som leste for presten gikk på Ramsvik skole som var skole og institusjon for gutter med adferdsproblemer. Egentlig ga Charles blaffen i både religionsspørsmålet og konfirmasjonen. Men pengene trengte han for å kunne kjøpe gitar og forsterker. Den hjemmelagte gitaren kunne han ikke spille på lenger, gitarhalsen hadde bøyd seg på grunn av presset fra strengene. Han måtte avgi unn-skyldning til presten for å kunne fortsette med konfirmasjonen.
Etter at verstingene var kastet ut var de 21 gutter og 27 jenter som ble konfirmert 9. mai 1971. I kirken satt foreldre og familiemedlemmer og ble rørt til tårer da konfirmantene ga sitt løfte til Gud. De så ut som uskyldige englebarn der de sto ikledd hvite kapper. Egentlig var det nærmere 50 hyklere som løy for pengenes skyld. Charles sitt utbytte for hykleriet ble gaver og 680 kroner. Pengene brukte han hos Stokke Musikk. En østtysk 15 watt's gitarforsterker av ukjent merke. I tillegg kjøpte han to 12" høyttalere som han koblet til forsterkeren. Endelig fikk han en brukbar elektrisk gitar. Det var ikke merke på gitaren, men det var en tro kopi av Fender Stratocaster.
Gitaren ble dekorert med bilder som var klippet ut av gamle Popnytt-magasin. Vaskebjørnhalen som tidligere hadde vaiet i vinden på antennen til onkelens gamle Ford Anglia, hadde nå fått plass på gitaren. Forsterkeren var i grunnen for liten, og 15 watt var ikke mye å skryte av. Men etter at Charles skrev Dynacord 100 W på forsterkeren med tusj, syntes han lyden straks ble bedre.
Ryktene om gutten fra Mariero som hadde både elektrisk gitar og 100 watts gitarforsterker spredte seg helt til kafeen i Hillevåg. Et sted som forøvrig var et populært samlingssted for ungdommene. Her satt man med hver sin Cola eller Solo og betraktet livet i Hillevågsveien.
Det tok ikke lang tid før Charles ble medlem av bandet The Hillboys. De fikk låne øvingslokale i kjel-leren på Kvaleberg skole. Musikkstilen var imidlertid usømmelig ifølge de høye herrer ved skolen, så de spilleglade guttene og utstyret ble kastet ut etter kort tid. Dette syntes jentene var virkelig tøft, så de hang rundt bandet som hverken kunne spille eller hadde øvingslokale. Etter en tid fikk bandet øve i auditoriumet på Kristianslyst skole. Dette ble et vendepunkt, og nå ble de ulike lydene satt i system så det lignet en form for musikk. Det var en stor dag for bandmedlemmene da de fikk forespørsel om å spille i fritidsklubben i Hillevåg. Bortsett fra Charles, han fikk nærmest panikk bare ved tanken på å stå på en scene. Sjenansen ble for stor, og det endte med at han sluttet i bandet...
Historien er hentet fra boken Charles - 60- og 70-årenes ville ungdomstid. Les mer om den populære romanen her.
