Angst
Angst er et utdrag av en roman jeg skriver. Det handler om Martin som har store psykiske problemer på grunn av hendelser i barneårene. Innlagt på psykiatrisk sykehus treffer han den store kjærligheten. Men virkeligheten er ikke slik han tror...
Skrevet av Erling Jensen.
Martin dro vekk gardinet som skjulte verden og kikket ut vinduet. Solen skinte og våren var i ferd med å bli sommer. En vanlig mann ville tatt på seg sommershortsen og omfavnet livet. Lagt seg i det grønne gresset og plystret fornøyd i takt med småfuglene. Vippet korken av en iskaldt pils og ventet på at en vakker kvinne skulle voldta ham. Hardt, brutalt og uten skam. Men Martin hadde absolutt ikke behov for å gå ut og bli sett. Han ville så gjerne ha gått oppreist og plystrende gjennom gatene. Men han visste hvordan det ville bli om han gikk ut. Kroppen ville savne veggene i kjellerstuen. Han ville bli svimmel av å ha all plassen omkring seg. De ukjente menneskene, lydene, uvissheten, det skarpe lyset. Allikevel hendte det at han strøk seg langs husveggene om natten, bare for å strekke litt på beina.
Men han enset ikke det rundt ham. Gatelyset, fullmånen, katten som smøg seg rundt gatehjørnet, de skitne bakgårdene, stillheten, verden som var gått til ro. Han merket ikke den svake vinden mot ansik-tet eller den friske eimen av grønt gress. Nei, han hastet av gårde for å komme tilbake til tryggheten. Som en soldat i et minefelt. Meter for meter inntok han den livløse sorte asfalten med vaktsomt blikk mens han så seg om etter nærmeste skjulested. Han var på flukt fra noe ukjent. Kvalmen ble sterkere og svetten piplet på pannen. Bare 50 meter gjensto før han var hjemme. Han gikk fortere og fortere, 30 meter, 20 meter, 10 meter. Han kastet seg mot døren og steg ned i den sikre skyttergraven. Han kikket under sengen, bak stoler og inn i skapene. Det hjalp lite på angsten å låse med to låser, men han gjorde det likevel. Etter ransakingen av leiligheten kunne han endelig sette seg i den gamle lene-stolen og slappe av.
Etter disse turene i mørket var han både stolt og anspent. Han hadde klart å overvinne sin egen frykt. Han hadde utfordret skjebnen og kommet helskinnet fra det. Det hendte at han ble rasende over å være så maktesløs. Han ville ikke finne seg i at dette ubestemmelige skulle ødelegge ham, spise ham opp innenfra. Noen ganger klarte han å overbevise seg selv om at angsten ikke fantes. Andre ganger måtte han erkjenne at han var slått, overmannet og tilintetgjort. Han hadde mange ganger vært inne på tanken om å ta livet sitt. Skyte seg i skallen så hjernemassen sprutet utover veggen bak ham og blandet seg med hans syke tanker...
