Arkeologiske funn i Stavanger


Stavanger domkirke. Foto: Erling Jensen

Her gjengis artikkelen som ble skrevet i 2014 av NIKU (Norsk institutt for kulturminneforskning)

De senere års arkeologiske undersøkelser i Stavanger sentrum har bragt for dagen ny og spennende kunnskap om stedet før domkirken ble reist: Spor av bosetning i folkevandringstid og vikingtid; store kai- og bryggeanlegg ut i Vågen tidlig på 1100-tallet; trolig et vikingtids gravfelt der domkirken senere ble bygd; stor produksjon i vikingtid eller tidlig middelalder av gjenstander i metall og i bein/horn/gevir - mer enn til stedets eget behov; samt antydninger til en mer utstrakt bosetning i middelalderen enn tidligere kjent.

Fra de arkeologiske overvåkinger, registreringer og undersøkelser i Stavanger sentrum som startet i 2004 har vi fått et spennende materiale som kaster nytt lys over historien i området mellom Breiavatnet og Vågen. Gjenstander, kulturlag og konstruksjoner gir, sammen med en lang rekke radiologiske og andre dateringer, grunnlag for å peke på noen overgripende trekk.

Historisk bakgrunn:

Folkevandringstid(ca. 400-570)

I området oppe nær domkirken (Håkon VIIs gate) er det påvist bosetningslag fra folkevandringstid i to bruksfaser. Det dreier seg om hardpakkede lag med grus og småstein. Det at disse ble observert i grøfter med store moderne forstyrrelser, gjør det vanskelig å avgjøre hvorvidt lagene stammet fra en gårdsplass eller fra et golvlag i en bygning – mest trolig er det det siste. Tidfestingen baserer seg på så vel keramikk som radiologisk dateringer.

Vikingtid(ca. 800-1000)

Det var ingen kulturlag fra merovingertid (ca. 570-800) over disse lagene i Håkon VIIs gate, men derimot små områder med kulturlag fra vikingtid. Noen av disse er tolket som golvlag, og også hjørnet på en bygning ble påtruffet. Bygningen har på et tidspunkt trolig hatt moldbenk langs veggen. I alt fire suksessive golvfaser kan tolkes ut. Flere grus- eller hellelagte stier ble registrert i det samme området.

Aktivitetene i området kan tidfestes til ca. midten av 900-tallet til ca. midten av 1100-tallet ved hjelp av radiologiske dateringer og gjenstander. På den ene siden viser bygningsrester, stier, små avfallshauger og gjenstander til bosetning representert ved husholdningsavfall som brente og ubrente bein, men også ved spinnehjul, vevlodd, bryne, fiskekroker og skår av kleberkar. I tillegg er det spor etter metallhandverk i form av støpeformfragmenter, og også brynet og beinavfallet kan peke i denne retning. Seks ildsteder i nivå med golvlagene, og delvis i nivå over disse, har dateringer fra vikingtid og inn på 1100-tallet. Disse hadde hardbrent leire i midten, noe som antyder ildsteder for en smed. Ut fra dateringsspennet er ildstedene delvis knyttet til aktiviteten på stedet i vikingtid, og delvis kan de være knyttet til helt andre aktiviteter i nærmiljøet tidlig på 1100-tallet.

Middelalder(ca. 1000-1536) og nyere tid

På nivået over de yngste ildstedene igjen fantes det flere tynne lag, trolig dumpede masser, som inneholdt husholdningsgjenstander og keramikk tidfestet til 1200- og 1300-tallet – muligens også 1400-tallet. Rester av enda yngre strukturer som stier av klebergrus og heller, samt brolegninger, gir dateringer til perioden seinmiddelalder – 1800-tallet.

Nærmest domkirken, inntil Håkon VIIs gate, ble funnet rester av et eldre murløp for kirkegården datert til rundt midten av 1100-tallet. Også et murløp tilknyttet den tidligere bispegården ble registrert, og organisk materiale tilknyttet dette fikk en radiologisk datering til rundt 1300. I forbindelse med denne muren ble det funnet en mynt fra Håkon V Magnussons tid (ca. 1300). Kirkegården har tidligere strukket seg et godt stykke vest for kirken.

Nede nærmere Vågen ble det over et større område avdekket kraftige sandutfyllinger i datidens strandsone. I utfyllingslagene lå det flere gjenstander, men disse hadde noe sprikende dateringer. I tillegg til mye husholdningsavfall i form av matrester (kjøttbein) ble det også funnet keramikk, nåler fra to ringspenner, skår av smeltedigler samt avfall fra produksjon i bein og horn/gevir. De forskjellige dateringene ga en ramme fra 900-tallet til midten av 1100-tallet. I tillegg ble det dokumentert en bryggekonstruksjon der store mengder stein var blitt lagt i kasser av laftet tømmer. Denne brygga lå i rett vinkel ut mot Vågen. Tømmer fra bolverkskaret er dendrodatert til 1120-1150.

I tillegg til disse noe uventede observasjonene ble det også dokumentert aktivitet i middelalderen og tidlig nytid i området på og rundt Torget: vannrennesystemer, steinkjellere samt brolegging i to faser av et torv fra tidlig nytid, og man kom i kontakt med den seinmiddelalderbygningen som Arvid Lillehammer undersøkte i 1968.

I 1967 ble det gjennomført en utgravning i rommet under domkirkens kor. En rekke kristne graver ble undersøkt. Flere av disse er i ettertid blitt datert radiologisk, og samtlige kan tidfestes til 1000-tallet – enkelte muligens til siste del av 900-tallet. I denne sammenheng må nevnes den 3,5 m høye steinen med følgende innskrift i runer: «Kjetil reiste denne steinen etter Jorunn, kona si, dotter til Utyrme». Innskriften er datert til tidlig 1000-tallet. Steinen ble funnet i 1885 da den middelalderske Mariakirken, som sto rett ved domkirken, ble revet.

En  tolkning av materialet:

I folkevandringstid fants det en bosetning oppe på ryggen mellom Breiavatnet og Vågen. Det er ikke funnet spor etter bosetning i området i merovingertid, men den var tilbake på om lag samme sted i vikingtid. Muligens er dette noe tilsvarende det vi vet skjedde med bosetningen på Nidarnes (Trondheim), der tunet i folkevandringstid lå på Kalvskinnet, men i vikingtid ble flyttet borte til der domkirken står – hvor det var i merovingertid vet vi ikke.

Det er all grunn til å tro at Vågen var temmelig langgrunn fra naturens side. Arnvid Lillehammer viser til en steinrekke under eiendommen Skagen 3 som han tolker som veggløp for et naust. Ut fra et eldre bykart fra 1871, og sammenlignet med bebyggelsesmønster og eiendomsstruktur i andre eldre byer, er det dermed rimelig å se for seg at de to gatene Skagen og Nedre Strandgate er etablert så noenlunde der strandsonen var i vikingtid.

I tiden 1120-1150 ble store sandmasser fylt ut i Vågen. Det gir god mening å se disse massene som masser gravd ut for de store fundamentgrøftene for domkirken, som ble bygd nettopp i dette tidsrommet, og at disse massene ble benyttet til å bygge seg ut på dypere vann. At massene inneholdt bl.a. ringspenner, som kun kan (selv om disse ikke er arkeologisk belagt) stamme fra en eller flere vikingtidsgraver, kan være nok en parallell til Trondheim. Da domkirken der ble reist ble det også ødelagt graver fra vikingtiden.  Rester av disse ble funnet da man på 1800-tallet fjernet jordmassene under golvet i domkirken.

Smeltedigler, støpeformer og avfall fra kamproduksjon i vikingtiden viser mest trolig til en viss produksjon av kammer og metallgjenstander på stedet. Disse handverkene ser ut til å ha blitt drevet så vel oppe nær den seinere domkirken som lenger ned mot Vågen. Mengden avfall peker i retning en produksjon som går utover stedets eget behov, og da blir det nærliggende å se muligheten av et mindre utvekslingssted – et A-emporie i så fall – på stedet. Det har tross alt eksistert et større antall slike mindre utvekslingssteder i vikingtid, et av de seineste oppdagelsene er gjort ved arkeologiske undersøkelser på den kjente gården Gokstad i Vestfold.

Ser vi disse funnene fra vikingtiden i sammenheng blir det nærliggende å se for oss en gård Stavanger oppe nær ved der domkirken står i dag. Gravene fra 1000-tallet antyder at det også har stått en kirke på gården. Runesteinen fra tidlig 1000-tallet har ingen eksplisitt tilknytning til en kristen grav og kan således også ha hørt hjemme i et gravfelt her oppe i vikingtiden. Dette er igjen en parallell til situasjonen i Trondheim i samme periode, med det unntaket at i Trondheim har det beviselig vært et utparsellert utvekslingssted allerede i andre halvdel av 900-tallet.

Det tidligste Stavanger sett i en større sammenheng

En slik hypotese passer utmerket inn i det store bildet av hva som skjedde i de første par hundre år av kristen tid i Norge, fram til nærmere 1200: Kongene rådet fortsatt biskopene og kristenrøkten på et overordnet plan. Når det heter i sagaene at de tidlige kristne kongene ga kirkene store gaver, er det nærliggende å tenke seg at disse gavene i første rekke besto i å finansiere selve byggingen av biskopenes kirker, og da i særlig grad domkirkene i stein i tida fram til rundt 1160. Den enkelte biskop eller Kirken som organisasjon hadde ingen muligheter på denne tiden til selv å finansiere slike tiltak.

Dette leder over i den slutningen at en eller annen konge på et tidspunkt før etableringen av bispesetet i Stavanger rundt 1120, hadde konfiskert denne vikingtidsgården. Vi vet fra seinere i middelalderen at Stavangerbiskopene gjentatte ganger fikk bekreftet det at kongen hadde gitt Stavanger til biskopen/bispestolen. Muligens ser vi her en parallell til situasjonen på Hamar. Bispesetet her ble etablert i 1152/53, det ble etablert på en gammel krongodsgård hvor det er belagt et utvekslingssted i vikingtid, og det er funnet spor av en eldre steinkirke som ble revet da domkirken der ble bygd etter at bispesetet ble etablert. Og parallellen kan trekkes lenger: Hamar ble aldri en stor by i middelalderen like Oslo, Tønsberg, Bergen eller Nidaros. Verken på Hamar eller i Stavanger har det latt seg gjøre å påvise de tykke kulturlagene eller parsellene med bygårder og fast bosetning som vi finner i disse fire byene. At biskopene begge steder hadde behov for å konvertere de store mengder naturalier de dro inn i form av landskyld, tiende og en rekke bøter og avgifter, betyr at de måtte ha ei havn. Hamarbispen etablerte seg med egen gård i Oslo, mens Stavangerbispen hadde Vågen rett ned for bispegården.

Et kjent dokument i denne sammenheng er det såkalte «Stavangerbrevet» fra 1233 (?): Kong Håkon Håkonsson fornyet da en gave gitt av kong Magnus Erlingsson i tredje fjerdedel av 1100-tallet: «hann gaf guði oc hinum hælga Sviðuno boeen sialvan Stafangr». (eller Han ga gud og den hellige St Svithun gården (eller byen) Stavanger). Sett i det ovenfor skisserte perspektivet, og med utgangspunkt i de seineste arkeologiske resultatene, gir det mulighet for å forstå uttrykket «boeen sialvan Stafangr» (eller selve gården/byen Stavanger) som gården Stavanger innenfor daværende gårdsgrenser.

Stavanger på 1100- og 1200-tallet var intet ubetydelig sted. Det må ha vært en viss bosetning på stedet ut over det som fulgte med domkirken (dvs. bispegården og kannikeresidensene), for i tillegg ble det bygd et kloster der i første halvdel av 1100-tallet (Olavsklosteret); stedet hadde i tillegg hadde en St. Peters kirke med hospital samt en annen mild stiftelse ved navn St. Annas gård eller hus; rett ved domkirken sto en sognekirke dedisert Sta. Maria, bygd på 1100- eller 1200-tallet; og på toppen av den tidligere «Provstebakke» sto St. Martins kirke som skal ha vært byens sognekirke inntil den ble revet før reformasjonen. I tillegg til alle kirkens menn må det ha vært et antall handverkere og andre som forsynte de førstnevnte med en rekke nødvendighetsprodukter: sko, gjenstander i jern og metall, kammer og andre produkter i bein/horn og gevir. Arnvid Lillehammer refererer dessuten skriftlige kilder som nevner steinhogger, øksesmed, forgyller, klokkestøper og kjelemaker. Hvilke av disse som var fastboende eller som kun var innom i perioder med større byggearbeider er vanskelig å si. Uansett bør vi kunne regne med en bofast befolkning på flere hundre personer.

I tillegg: Nettopp dette med god havn, samt beliggenheten ved hovedleia langs kysten, må ha gjort det langt mer attraktivt for stormennene på Jæren å ha en bygård i Stavanger, enn det var for stormennene på Hedmarken å etablere seg ved bispeanlegget på Hamar.

Kilde:
Norsk institutt for kulturminneforskning

2016©Erling Jensen

Innholdet og designet på disse sidene er beskyttet i henhold til norsk lov om opphavsrett.

E-post: erlingpost@gmail.com