Holmenbrannen

Tekst: Erling Jensen
“Midt under den almindelige Glæde, som hersked over det rige Silde- fiskeri, hvor med Herren iaar har velsignet os, er vor By hjemsøgt af en stor ulykke der har bragt os følelige Tab som det vil Tage Tid at erstatte”.

Sitatet ovenfor er hentet fra Stavanger Amtstidende den 14. mars 1860, dagen etter den store brannen.

Illustrasjonsfoto


13. mars 1860 i 3-tiden om natten brøt det ut brann på Holmen. På den tiden var Holmen et av de tettest bebygde strøkene i Stavanger. 250 bygninger til en assuranseverdi av 213 000 speciedaler ble totalskadet i løpet av ni timer. Heldigvis omkom ingen mennesker, men nesten 2000 innbyggere mistet sine hjem.

Brannen ble varslet med tre kanonskudd fra Valbergtårnet, og vekterne banket på husene der brannvaktene bodde. Også kirkeklokkene i Stavanger domkirke varslet innbyggerne. Befolkningen kom til med brannstiger, økser og brannspann. En del av sjøfolkene fra skutene i havnen hjalp også til med å begrense og stoppe ilden.

Selv om brannkorpset var tidlig på plass så gjorde den sterke vinden til at brannen spredte seg raskt. Lenge var det en håpløs kamp. Brannen spredte seg i alle retninger, godt hjulpet av en økende og etter hvert kraftig vind fra sør-øst. Slukkeutstyret var  sjanseløst mot en stor bybrann som denne. Brannbrønnene i området gikk snart tørre, og ofte måtte slukkemannskapet selv redde seg i sikkerhet for ikke å komme i livsfare.

Det var i det såkalte Vasbøhuset til Garver Anders Tollefsen ved Kjeringholmen brannen startet. Pottemaker- stranden, Bakken og skråningen opp mot Valberget ble totalt rasert. Brannen ble ikke stanset før den var nådd dagens Steinkargata i Østervåg og øvre del av Breigata.

Intensiteten og heten fra brannen var så sterk at også mange husvegger på andre siden av vågen ble sterkt opp- varmet. En av bygningene her tok også fyr som følge av vindblåste gnister, men ilden ble raskt slukket. I selve brannområdet var de oljemalte trehusene som sto tett i tett i de smale gatene så lett antennelige at mange kom i flammer på 20 meters avstand, uten hjelp av vinden.

For beboerne i de 250 bygningene som etter hvert tok fyr ble det en kamp mot tiden. Alle ville redde mest mulig av eget innbo og løsøre før husene kom i flammer. For kjøpmenn og butikkeiere var kanskje situasjonen verst. Store lagre måtte tømmes og varene fraktes ut på gatene. Fra utallige vinduer og dører ble samtidig private møbler og utstyr båret eller kastet ut. Men ofte kom verken lagervarer eller innbo videre, og brant opp.

Mange klarte allikevel å berge noen av sine eiendeler og fikk fraktet dette i sikkerhet. Mye ble plassert i store hauger på det ennå islagte Breiavatnet. Også husdyr måtte bort fra brannområdet. Blant annet kyr som ble drevet opp til det området som nå er Nytorget. I Breigata brukte brannkorpset og de frivillige våte seil på huset til Baade, og på motsatt side ble huset til kjøpmann Ellingsen revet for å stanse brannen.

Helt frem til år 1800 var Stavanger en liten by. Bygningene som lå tett i tett med smale gater og smug var bygget i tre, og naturlig nok disponert for brannkatastrofer. Fra 1633 til 1833 gjennomgikk Stavanger åtte bybranner. Av byens vel 15 000 innbyggere i 1860 mistet 12,5 % sine hjem og ble husløse
etter brannen. Men i løpet av få år var brannområdet gjenoppbygd. Så godt det lot seg gjøre fikk huseierne beholde sine tidligere tomter. Men mange måtte også flytte til et nytt sted. Mens det tidligere hadde vært 212 tomteeiendommer ble dette nå redusert til 187. Men antallet bygninger økte fra 250 til 270.


Breigata ble anlagt etter bybrannen i 1860. Navnet forteller oss at anleggelsen av denne gata var et bevisst forsøk på å unngå en liknende katastrofe som den byen nettopp hadde vært gjennom. Til daglig skulle gata gi godt rom til en stadig travlere ferdsel, men det bakenforliggende motivet, om at gata skulle avskjære ilden fra å spre seg med samme rasende hastighet som den grusomme natten i mars 1860, var det nok det viktigste ved denne nye anleggelsen.

Bildet viser Breigata i 1906.




Etterforskningen
Etter hvert kom brannetterforskningen i gang. Søkelyset ble snart rettet mot garver Anders Tollefsen som drev sin virksomhet under loftet der brannen startet. Flere vitneutsagn og uklare omstendigheter knyttet ham til brann- tilløpet. Tollefsen nektet seg imidlertid skyldig, og da avgjørende bevis manglet ble han frifunnet av byfogden i Stavanger. Men han måtte likevel betale saksomkostninger. Dommen ble deretter påklaget til stiftsoverretten i Kristiansand, som imidlertid stadfestet avgjørelsen i Stavanger. Det samme gjorde høyesterett noe senere.

Ny reguleringsplan
Bybrannen i 1860 ble etterfulgt av en helt ny reguleringsplan for den nedbrente bydelen. Brannen som raserte bygningene utløste omorganisering av byens brannvesen og bygging av vannverk. Våren 1866 fikk byen et fast brannkorps med totalt 12 mann. Det fikk stasjon i det gamle rådhuset som ble ombygd for anledningen. Borger- brannvernet ble opprettholdt som reserve. Stadsingeniøren ble øverste leder av hele brannvesenet og fikk kontor i rådhusbygningen og tittelen branddirektør.

Det økte vannforbruket i husholdningene fremtvang ledningsnett også for kloakken, som tidligere hadde gått ut i åpne veiter i gatene. Samtidig hadde kommunen tatt initiativ til bygging av gassverk for fremstilling av gass til gatebelysning.

Omreguleringen av brannstrøket ble utført av en innleid ekspert, løytnant Hielm. Selv om den nye gateplanen avvek sterkt fra det gamle uryddige mønster, så var ikke resultatet imponerende sett utenfra. Bare to av de mange nye gatene tilfredsstilte bygningslovens minimumskrav om 20 alens bredde - den lengste ble kalt Bredgaten. De fleste målte 15 alen, noen var enda smalere.

Departementet hadde overprøvd flere lokale planforslag med enda større innslag av smale gateløp. Stavanger kommune var redd for at brede gater ville medføre for store ekspropriasjonskostnader. Omtrent samtidig ble det i Drammen gjennomført omregulering etter to branner i sentrale strøk, som opererte med bredder på både 40, 60, 80 og 100 alens bredde.

Mislykket murtvang
Holmenbrannen førte også til revisjon av byens bygningsvedtekter i 1860. Departementet ville ha murtvang, men de lokale myndigheter nektet. Mur eller utmurt bindingsverk ville fordyre husene så mye at småkårsfolk ikke lenger kunne bygge egne boliger. Resultatet ble at trehus måtte begrenses til to etasjer, og at hjørner mot gate og gavler måtte brekkes. Arker og utbygg på tak mot gate ble forbudt. Brannstrøket ble gjenreist etter disse nye reglene.

I 1864 kom et nytt mislykket fremstøt mot murtvang i Stavanger. I stedet ble det satt forbud mot å bygge trehus høyere enn syv alen til gesims, mot 12 alen før - dvs. i realiteten et krav om en-etasjes hus. Dette skulle fremtvinge bruk av mur i sentrale strøk, der tomteprisen tilsa sterkere grunnutnyttelse enn en etasje. Resultatet ble ikke murhus, men nye trehus med bred gavl mot gate og stort tak trukket langt ned.

Forsøket på indirekte styring via bygningsvedtektene var altså mislykket, da disse trehusene var mer brannfarlige enn fulle toetasjers. I tillegg ga de store skrå takflatene dårligere romutnyttelse, slik at trehusene ble mindre effektive, dvs. dyrere. I 1875 ble det igjen lov å bygge to-etasjers trehus med valmet tak.

2017©Erling Jensen

Innholdet og designet på disse sidene er beskyttet i henhold til norsk lov om opphavsrett.

E-post: erlingpost@gmail.com