Stavanger Støberi & Dok


Foto: Stavanger Sjøfartsmuseum

Tekst: Erling Jensen
 
Grunnlaget for bedriften ble lagt allerede i 1854 da Carl Brun flyttet sitt lille verksted og smie fra Roaldsøy til Spilderhaugviken. Beliggenheten var gunstig, med en lun vik og gode havnemuligheter.
 
Ti år senere overtok et større interessentselskap, med skipsreder Gabriel Adolf Jonasen i spissen verkstedet. Navnet på bedriften ble Spillerhougs Jernstøberi, og nå ble driften utvidet til også å omfatte all slags skipsarbeider.
 
Et konsortium av redere besluttet i 1871 å utvide støberi- og verkstedbedriften med en tørrdokk. Det ble også bygd en mindre slipp, en verkstedbygning, en maskinhall og dessuten ballastkaier. I 1873 ble bedriften omdannet til aksje- selskap, og det nye navnet ble Stavanger Støberi & Dok AS.
 
En ny dokk ble bygd i 1879, og prisen var hele 140 000 kroner. Tørrdokkene var 225 og 295 fot, og kunne motta skip inntil 14 fots dybde. Det tekniske utstyret var også i orden på det tidspunktet, og Stavanger Støberi & Dok sto nå godt rustet til å bygge dampskip. Byens seilskipflåte var også i meget sterk vekst, så det var derfor fullt kjør ved bedriftens vedlikeholdsavdeling.

Det første skipet
Høsten 1880 ble det første dampskipet bestilt av Ths. S. Falck, og den 13. juli 1881 gikk det av stabelen. Skipet var det første som ble bygd ved Stavanger Støberi & Dok. Det var konstruert av skipsreder Thomas S. Falck (1829-1889), som for øvrig var medlem av verkstedets direksjon. Det ble bygd i jern og fikk navnet Nora. Byggingen av skipet beskjeftiget et hundretalls arbeidere.

Nora

Foto: Erling Jensen
 
Arbeidsforholdene
En av de ansatte fortalte i 1947 om arbeidsforholdene ved bedriften i 1890-årene. På den tiden var det syv forskjellige verksteder: Maskinverksted, kjeleverksted, modellverksted, møbelsnekkerverksted, kobberslagerverksted, smie og støperi. Ved maskinverkstedet drev de helst på med bygging av dampmaskiner.
 
Arbeidstiden var fra kl. 06:00 til kl. 18:00 med en halv times frokost- og en halv times middagspause. Rundt 1900 var lønnen tre kroner dagen, mens læreguttene hadde fem øre timen. En arbeidsmann gikk som regel utkjørt hjem etter elleve timers innsats. Og etter en matbit, krøp han tidlig til køys etter å ha lest avisen. I 1907 ble arbeidsdagen på verftet kortet med en time, fra 60 til 54 timer ukentlig. Arbeidstiden var nå fra kl. 07:00 til kl 18:00 på hverdagene og fra kl. 07:00 til kl 12:00 om lørdagene. Det var harde løp å være arbeider i de dager.
 
Men bedriften hadde noe som ikke var vanlig, nemlig en bedriftssykekasse, slik at arbeidstakerne fikk sykepenger hvis de skadet seg under arbeidet eller ble syke.

Mange skader
Og skadene var mange. I et dokument fra 1912 finner man mange tilfeller hvor glødende jern rant over foten. Det samme gjaldt også øyeskader og avkappede fingre. Bruddskader var også vanlig etter fall i dokken. I 1911 ble en person drept etter at en kjele eksploderte, og en annen person døde etter slag i hodet.


Annonse fra 1900.
 
Forbruksforeningen Økonom
18. januar 1900 etablerte arbeiderne ved verftet Forbruksforeningen Økonom, og primus motor var platearbeideren Knud Knudsen. Han deltok aktivt i fagforeningsarbeidet og politikken, men fremfor alt ivret han for samvirke og selvhjelp. »Skulde foreningen bli til noget gavn, maatte den faa medlemmene bort fra afhængighetsforholdet til handelsmændene. Man maatte faa dem til at spare, saa de hadde noget at falde tilbake paa under sygdom eller arbeidsløshet» skrev han.
 
I starten tok Knudsen seg av kassererarbeidet etter en ti-tolv timers arbeidsdag på verftet. Sammen med de andre styremedlemmene var han i tillegg med på å veie opp varer, rydde og sette på plass på lageret og i butikkhyllene. Alt uten betaling. Felles innkjøp og mye dugnad førte til stort utbytte. Det ga gjenlyd i avisene og blant handelsmennene i distriktet, da Økonom i 1903 tilbakebetalte 20 prosent kjøpeutbytte. På årsmøtet reiste jernarbeiderne seg i ærbødighet for samvirket sitt. Nå var det ingen tvil om at det svarte seg å organisere seg som forbrukere. Tilslutningen vokste sterkt.
 
Knudsen selv gikk ned i lønn da han i 1909 sluttet på støperiet og ble ansatt på heltid som forretningsfører. Da Økonom senere måtte begrense tilgangen på nye medlemmer, ble vanskeligstilte familier foretrukket. Den populære presten i St. Johannes kirke, Johan Lunde, fikk i første omgang ikke bli medlem fordi han tjente for godt. Men senere, da Økonom fikk lov til å opprette flere filialutsalg, fikk både han og mange andre bedrestilte bli med i "folkets egen butikk".
 
Stavangers største arbeidsplass
Verkstedet var vel ansett i shippingkretser og hadde en ganske imponerende kapasitet. I den første 20 års-perioden ble det bygd 35 dampskip. Av disse ble 17 levert til byens redere. Resten var utenbys kontraheringer. Bedriften var godt ledet og var meget konkurransedyktig. Ved århundreskiftet var den byens største arbeidsplass med nærmere 500 ansatte. Totalt ble det bygget nærmere 90 skip ved Stavanger Støberi & Dok.
 
Nedgangskonjunkturen
Manglende avskrivninger frem mot 1920 svekket bedriftens økonomiske stilling, og i nedgangskonjunkturen som fulgte fikk bedriften store problemer, selv om årene 1923-25 kunne vise til et visst oppsving i nybyggingsaktiviteten. Ordrene uteble og arbeidsstokken ble redusert. I 1919 var det til sammen ca. 700 arbeidere ved Stavanger Støberi & Dok, i 1927 rundt 160. De svake økonomiske resultatene dette førte med seg, gjorde at bedriftens bankforbindelse i 1926 overtok administrasjonen av verkstedet. Stavanger Støberi & Dok var nå i en svak økonomisk forfatning.
 
Den nedgangsbølgen som rammet Stavanger bys flåte i 1921 og de nærmeste årene fremover, var en gjenspeiling av de internasjonale konjunkturene i skipsfarten. Selv om skipsfarten ikke spilte den samme sentrale rollen i byens nærings- liv som tidligere, bidro krisen i denne næringen til å forsterke den generelle økonomiske depresjonen. Den satte inn med stor tyngde etter krigens og etterkrigens høykonjunktur.
 
Stavanger Støberi & Doks problemer var ikke bare av finansiell art. Et problem for verkstedet var beliggenheten i Spilderhaugviken. Det var svært lite rom for utvidelser av verftsområdet på grunn av den tette bebyggelsen rundt. I miljøet som jobbet for å gjenreise norsk skipsbyggingsindustri var det en utbredt oppfatning at kun tre-fire verksteder kunne omstille seg til stor skipsbygging. Det var ikke behov for, eller ønskelig med flere verft. Det var nødvendig med en rasjonalisering av norsk skipsbyggingsindustri dersom en gjenreising skulle finne sted, og om konkurranseevnen med utlandet skulle gjenopprettes. Avisen 1ste Mai skrev at gjenreisningen av Rosenberg Mekaniske Verksted var en nasjonal sak, mens gjenreisningen av Stavanger Støberi & Dok var en lokal sak.
 
Sammenslåingen
Når komiteen for reorganisering av skipsbyggingsindustrien i Stavanger arbeidet for sammenslåing av Rosenberg Mekaniske Verksted og Stavanger Støberi & Dok, var det ut fra tanken om at det ville være det mest rasjonelle. Hvis arbeidsforholdene i næringen skulle stabiliseres, var det ikke eksistensberettigelse for mer enn ett større moderne verksted og skipsbyggeri i byen. For å minske konkurransen og samle kreftene, var det et ønske om større og færre enheter. Når det ikke lyktes å selge Rosenberg Mekaniske Verksted og siden ikke ble noe samarbeid med Aker, ble oppmerksomheten rettet lokalt.

Slutten
1. desember 1930 opplyste konsul C. Middelthon, at komiteen hadde "innledet underhandlinger med styret for Stavanger Handels- og Industribank under offentlig likvidasjon, der står som Stavanger Støberi & Doks hovedkreditor.» Forhandlingene endte med at Rosenberg Mekaniske Verksted overtok Stavanger Støberi & Dok med bygninger og inventar for 300 000 kroner. Det meste av maskiner og utstyr ved Stavanger Støberi & Dok ble flyttet til Buøy.
 
En viss virksomhet ble riktignok opprettholdt i Spilderhaugviken. Metallstøperiet og surstoffanlegget ble i en periode drevet videre, og Stavanger Støberi & Dok fungerte som en egen avdeling i det nye selskapet. Tyngdepunktet i selskapet lå imidlertid selvfølgelig på Buøy, og en rekke funksjonærer og arbeidere ved Stavanger Støberi & Dok ble overført til Rosenberg Mekaniske Verksted.

2017©Erling Jensen

Til hovedsiden

Innholdet og designet på disse sidene er beskyttet i henhold til norsk lov om opphavsrett.

E-post: erlingpost@gmail.com