Rakkeren



Tekst: Erling Jensen
Rakkeren var bøddelens hjelper og byens reno- vatør. Han tømte doer, kastrerte hester, fjernet døde dyr og selvmordere.

Rakkeren var også hundefanger. Han arbeidet om natten eller tidlig om morgenen for ikke å sjenere borgerne med blant annet dårlig lukt. Derfor ble han også kalt natt- mannen. Også i bygdene hadde rakkeren sitt virke. På gårdene ble han kalt både for merrflåer og hundeflåer.

Hans arbeidsoppgaver var tømming av utedoer, pipe-
og gatefeiing, fjerning av selvdøde dyr fra gatene, og kastrering og avlivning av dyr. I tillegg assisterte han skarpretteren ved henrettelser og avstraffelser.

Foto: Ukjent


Når bøddelen hadde hengt en forbryter, eller skarpretteren hadde skilt den dømtes hode fra kroppen, var det rakkerens tur til å gjøre sin del av jobben. Han samlet opp de tragiske restene for å grave dem ned. Rakkeren tok seg av liket etterpå, og begravde det i uvigslet jord. Også selvmordere og udøpte barn som ikke fikk ligge i vigslet jord var det rakkeren som begravde.

Rakkeren og hans familie ble betraktet som urene og æreløse, og var utstøtt fra samfunnet. Man fant disse reno- vasjonsarbeidere helt nederst på rangstigen. De ble betraktet som urene og uten ære. Rakkeren kunne ikke være formynder, stille som vitne i retten, få borgerskap eller være fadder i kirken.

I frykt for selv å miste sin ære, ville vanlige mennesker ikke ha noe med rakkeren å gjøre. Når hans kone skulle føde, var det nærmest umulig å få tak i jordmor. Ingen ville ta i rakkerbarna. Det var vanskelig å skaffe faddere når de små skulle døpes. Rakkeren, hustruen og barna ble skydd som pesten, og når rakkeren døde, ville ikke lik- bærerne hente liket hans.

Rakkeren og hans knekter var som regel tukthusfanger som ble tilbudt friheten dersom de tok oppgaven. De kunne være fengslet for mord, overfall eller tyveri. Andre igjen hadde ikke gjort annet galt enn å streife omkring. Mange foretrakk å forbli fanger framfor å bli uglesett og spyttet på av byens befolkning, men noen tok imot tilbudet.

Rakkeryrket varte fra 1600-tallet og til 1794, da stillingen ble endret til renovasjonsmester. På slutten av 1800-tallet ble ordningen erstattet av nye måter å organisere renovasjonsarbeidet på.

Ordet rakker ble nevnt første gang i Christian II`s rikslover fra 1522. Allerede på 1700-tallet var ordet et skjellsord. I dag har vi ordene rakkerunge, rakkerfant, rakkerpakk, rakke ned på, din rakker og mange lignende uttrykk som viser til denne spesielle tjenestemannen.

Betegnelsen rakker anses å komme fra tysk “racker”.

2015©Erling Jensen

Innholdet og designet på disse sidene er beskyttet i henhold til norsk lov om opphavsrett.

E-post: erlingpost@gmail.com