Jonas Dahl

Tekst: Erling Jensen
Jonas Anton Dahl var kjent som prest og forfatter. Han ble født i Stavanger 14. august 1849. Hans foreldre var Johan og Louise Dahl.

Jonas Dahl vokste opp i Nedre Strandgate 27. Dahlehuset var i sin tid vel kjent blant byens innbyggere. Huset lå så nær sjøen at Jonas omtrent kunne fiske fra døråpningen. Dahle- almenningen på Strandkaien er oppkalt etter hans oldefar, kjøpmann Johan Henrik Dahl.


Etter at faren gikk konkurs i 1865, flyttet familien til Kristiania. Jonas begynte på Nissens skole hvor han tok artium. I 1872 da han var 23 år gammel ble han cand. theol. Året etter begynte han i sitt første av mange prestekall. Han ble utnevnt til kapellan ved Vår Frues menighet i Trondheim.

I 1876 var det slutt på oppholdet i Trondheim. Da reiste han videre til Amsterdam der han i fire år virket som sjømanns- prest. Etter endt opphold i denne internasjonale sjøfartsbyen gikk ferden videre til Kongsberg hvor han fikk stilling som kapellan.

I 1885 flyttet Jonas tilbake til Stavanger. Han ble prest i St. Petri kirke som i disse årene hadde et meget sterkt prestepar. Sogneprest var teologen, avismannen og politikeren Lars Oftedal. Residerende kapellan var Jonas Dahl. I utgangspunktet skulle en tro at det her var duket for problemer og indre strid, men så skulle ikke skje. De to prestene hadde respekt for hverandre og gikk godt sammen til tross for at de ytre omstendighetene skulle tilsi noe annet.

Jonas Dahl var glad i naturen. Allerede som 20-åring skrev han om Jotunfjelderne i Den Norske Turistforenings Årbok. Senere ble han æresmedlem i turistforeningen. Ved siden av å være en sprek mann var han også en folkelig og en meget lærd mann.

Det fins mer enn 20 bøker, religiøse skrifter, salme- og diktsamlinger, samt romaner etter Jonas Dahl. Blant disse kan nevnes Paa gamle Tomter og Søren Pittersens Liv i Ægtestanden. Jonas Dahl er den norske forfatter som har vært representert med flest salmer i Landstad reviderte salmebok.

Jonas Dahl og Alexander L. Kielland var firmenninger og gikk i samme latinklasse på Kongsgård. Da Alexander L. Kielland skulle gravlegges i april 1906, falt det helt naturlig at det var vennen og slektningen Jonas Dahl, res. kap. i Stavanger domkirke, som forrettet.

I perioden 1907-1919 var Jonas Dahl sogneprest i Ullern menighet i Aker. Da han forlot Stavanger i 1907 hadde han flg. innlegg i Stavanger Avis:

«Desværre vinder jeg ikke at se indom til mine mange kjendinger og venner i disse dage. Jeg naar bare at kikke indom til de syge og vil siden ingen forskjell gjøre, men beder herigjennem at faa sige allesammen et hjerteligt farvel. Guds fred og velsignelse over Eder alle — og Gud bevare mit kjære Stavanger. Farvel i Jesu navn.»
«Stavanger 20/9/07. Jonas Dahl.»

I boken Byen og menneskene som ble skrevet av Theodor Dahl kan man lese:

På Ullanhaug holdt Jonas Dahl kanskje sin mektigste tale. Den er ikke kjent av menneskene nå. Men jeg vet noe om den. Det var i 1896. I de politisk urolige tider da nasjonaltanken sto levende i gode norske sinn og unions- oppløsningen med Sverige var et aktuelt spørsmål.
Så kom Kong Oscar II på vitjing over Jæren - til Stavanger. Han hadde med et gromt følge. Kongen var på Ullanhaug. En marmorplate med navnet hans i gull, datum og årstall har siden stått i haugstova og fortalt om unionskongens besøk.

Jonas Dahl ble bedt om å holde talen for kongen. Det gjorde han. Men den var nok ikke helt etter konungens hug. For dikterpresten var djerv og modig, der han sto framføre den høge, flotte kongeskikkelsen og de gjeve stor-svenskene og sa ord som mishagde majesteten.

«Og der» — sa Jonas Dahl — «der nede ligger Hafrsfjorden. Den skinner i dag fra landbredd til landbredd. Det er vår helllige sagafjord. Der nede ved Sømsholmene var det den norske kongstanken seiret i 872. Den seiren som den unge Harald Hårfagre vant. Og ennå den dag i dag står norske menn og kvinner samlet om den samme store kongstanken . . .»

Da avbrøt kongen ham med en handheving og sa:
«De skal ikke si slikt, prest. De skal si at øster fra Bottenhavet til vester til havs står svenske og norske menn og kvinner samlet om kongstanken og jeg skal være merket.» Og dermed ga kongen Dahl et vink om at han kunne fortsette. Det gjorde han, men han bøyde ikke av. Han holdt sin linje og sa:

«Kjenner jeg folkemeningen rett, vil det bli meget vanskelig for Dem, Deres Majestet, å bære dette merke . . .»

Da ordet kongen brått og myndig inn på ny og sa: «Jeg skal bære dette merket! Dertil har Gud gitt meg never»

Dette var et intermesso i dikterprestens Ullanhaugtale. De som lydde på var nok litt overgidd over Dahls vågemot. Og de, som sto på hans side i det politiske synet, totte det var en mannsdåd å snakke slik rett i synet på «broderfolkenes» konge.

Jonas Dahls djerve og tapre tale på Ullanhaug skal vi komme i hug når vi snakker om ham, leser hans bøker og synger hans salmer og sanger. Den bør leve som et verdifullt islett i hans lyse minne.

Jonas Dahl døde i 1919, 70 år gammel. Han ble gravlagt fra Ullern kirke.

2016©Erling Jensen

Innholdet og designet på disse sidene er beskyttet i henhold til norsk lov om opphavsrett.

E-post: erlingpost@gmail.com