Tjenestepiker eller "tyende"


I den øvre middelklassen i Stavanger, var det svært vanlig å ansette tjenestepiker. Det var overflødig kvinnelig arbeidskraft fra landsbygda som søkte inn til byen for å skaffe seg arbeid og et sted å bo.

De fleste var svært unge, 75 % var under 30 år. Mange giftet seg og stiftet familie når de passerte 30 år, eller de utvandret.


Stillingene som tjenestepike, eller tyende, som de ble kalt kan deles inn i flere kategorier etter rang. Det fantes barnepiker, stuepiker, kokker, enepiker, husjomfruer og husholdersker. Lønnen var gjerne en tredel av den mannlige tjenere fikk, og omtrent halvparten av lønnen til andre kvinnelige arbeidstakere i byene med et noe mer selvstendig arbeid, for eksempel sydamer.

Tjenestepikene hadde svært usikre arbeidsplasser. Skulle de ha barn, ble de oppsagt. Det samme gjaldt ved høy alder eller uførhet. Husfruen eller husets herre kunne uten videre sende tjenestepiken på dør dersom hun sa dem imot, var utro eller beruset. Var hun ute om natten, ble hun ilagt bot.

Illustrasjonsfoto

Det juridiske grunnlaget for tjenestepikenes arbeidsvilkår var den såkalte tyendeloven, som egentlig ikke var noen egen lov, men som tok utgangspunkt i en del bestemmelser i Christian V's norske lov fra 1687, og dette sier jo en del om de håpløse forholdene innen yrket, at det delvis ble styrt av en lov fra 1600-tallet.

Loven ga husets herre eller husfruen rett til å straffe «sine Børn og Tyende med Kæp og Vond, men ei med Vaaben».

To dager i året, de såkalte faredagene, 14. april og 14. oktober, kunne tjenestepikene selv si opp stillingen, men med tre måneders varsel. Det var nok vanlig at pikene skiftet arbeidsgiver både titt og ofte, for det var jo den eneste friheten jentene hadde. Og for fruen kunne det være ubehagelig å miste en dyktig pike fordi fruen hadde oppført seg urimelig eller knepet inn på maten eller lønnen.

I 1895 og 1898 ble det reist krav om endring av tyendeloven, ikke fra tjenestepikenes side, men fra husfruenes. De krevde at tjenestepikene ved ansettelse skulle vise fram en skriftlig uttalelse fra forrige arbeidsgiver, et skussmål. Tjenestepikenes fagforening krevde på sin side regulert arbeidstid og lovfestet fritid og kortere oppsigelsestid. Loven ble imidlertid ikke endret før i 1948, men da var det svært få representanter for denne yrkesgruppen.


Josephinestiftelsen hadde egen skole for foreldreløse og fattige piker fra 1834 til 1893. Fra 1840 holdt skolen til i stiftelsens lokaler i Kongsgata 48. Målet for under- visningen var å lære elevene opp til å bli "duelige Tjenestepiger".

Kongsgata 48. Foto: Ukjent

2015©Erling Jensen





Innholdet og designet på disse sidene er beskyttet i henhold til norsk lov om opphavsrett.

E-post: erlingpost@gmail.com