HVORFOR
VAR DET BEHOV FOR OFFENTLIGE FERIESTEDER FOR BARN I STAVANGER?
På slutten av 1800-tallet
gikk det mot slutten
av den stolte
seilskuteperioden i norsk sjøfart. Nå kom dampbåtene til å overta.
Dette skapte problemer for mange. Det hadde dessuten vært et økonomisk
kraftig tilbakeslag for hele nasjonen omkring 1880. Slikt tar tid å
rette opp. Den blomstrende hermetikkindustrien var ennå nesten den
enste industrivirksomheten i Stavanger
på denne tiden, og kunne bare delvis oppveie mangelen på andre
industriarbeidsplasser. Når vi også vet at "hermetikken" var en svært
sesongpreget industri med derav følgende stor arbeidsledighet på
arbeidsstokken i store perioder av året, skjønner vi at livskårene for
mange var hva vi ville kalle kummerlige.
Hver familie hadde ikke sin egen leilighet eller bolig, nei, opptil 4
familier kunne dele et kjøkken og bo fordelt på de omliggende rom,
kanskje et til hver familie. Og familiene var ofte langt mer barnerike
enn i dag. Vi tror man kan levende forestille seg hvordan dette måtte
være, så vel for slitne og fattige foreldre som de mange barna
deres. Mødrene ga barna den maten de kunne greie å skaffe til veie.
Ingen visste om eller hadde ressurser til å tenke på et sunt og
næringsrikt kosthold. Tuberkulose, barnedødelighet, engelsk syke og
andre ernæringssykdommer florerte.
LÆRERNE OG BYENS BEDRESTILTE ENGASJERER SEG
På bakgrunn av dette scenariet begynte ansvarlige ledere i Stavanger å
få øynene opp for at her måtte noe gjøres. Lærerne var blant de som
også mente at forholdene for de fattigste barna måtte tas på alvor og
tiltak settes i verk for å bedre dem. På skolen møtte de barna fra alle
familier og så hva fattigdom, feilernæring og sykdom førte til av sorg
og smerte.
Lærer Johan Gjøstein, som senere ble skoledirektør i byen, holdt i 1899
et foredrag i Stavanger Lærerforening som satte diskusjonen i gang. Han
mente blant annet at feilernærte og svakelige bysbarn ville ha godt av
å tilbringe sommerferien på landet, i sol og frisk luft. Allerede dagen
etter ble det nedsatt en komité med fem medlemmer fra lærerforeningen
for
å utrede saken. De fant fort ut at de var nødt til å få drahjelp fra
byens varmhjertede og innflytelsesrike personer, og således gjorde de
en taktisk veloverveid genistrek da de henvendte seg til sakfører
(senere byfogd) J.S. Kielland (som hadde vært bidragsyter til
feriekoloniene i Christiania) og anmodet ham om å stå i spissen for
arbeidet.
Dette var altså i 1899. Den selvoppnevnte komiteen hadde hørt om den
danske ordningen, der man innkvarterte "trengende børn hos
landmennene". Ettersom det på dette tidspunktet ikke fantes noe
brukbart leirsted i Stavangerområdet, bestemte man seg for å forsøke
seg med den danske modellen. Et opprop ble rykket inn i avisene, der
vertsbønder ble tilbudt 3 kroner pr. uke for å ha et barn boende hos
seg.
Responsen var null. Angsten for hvilke ubehageligheter slike opphold
kunne medføre, overdøvet nok bøndenes ønske om en god ekstrainntekt.
Lærer A. Hiorth, som var en av foregangsmennene, dro da for egen
regning inn til Fogn og "solgte" opplegget på tomannshånd til lokale
bønder. Dette ga resultater og etter kort tid hadde man åtte villige
verter i nærområdet, også i Årdal. Det første året betalte man 14
kroner
for hvert barn hver måned, noe som ble ansett som en god betaling. Og
ettersom ingen vanskeligheter med barna meldte seg den sommeren, var
det senere aldri problemer med å få nye barn plassert.
Bøndene var altså fornøyde, og det var vel også mange av barna, men
langt fra alle. Den kraftige landskosten var ikke alltid like lett å
fordøye for "byassene", og noen av dem ble nok lovlig sterkt utnyttet
til gardshjelp i høyingen og som gratis lukemannskap i åkrene. Denne
ordningen ble derfor straks ansett bare som et overgangstiltak. I noen
privathus i Årdal fikk man imidlertid etterhvert opprettet små kolonier
med ca. 20 barn om gangen. Det ble straks lettere å føre tilsyn med
barna og deres påpassere. Hygienisk opplæring av barna, og innpoding av
gode spisevaner og ditto leveregler, ble en del av opplegget. De gode
vanene håpet man at barna ville bringe med seg til sitt hjemmemiljø, og
derved øke effekten av deres ferieopphold på landet.
SANITAS VOKSER FRAM
Erfaringene fra Årdal var så gode, at man nokså raskt innså at et eget
hus ville være tingen. Det Stavangerske Dampskibsselskab stilte en båt
gratis til disposisjon for komiteen, slik at den kunne komme seg rundt
i Ryfylke
og se på alternative leirsteder. Valget falt på en tomt ved
Riskedalsvannet i Årdal
til 1200 kroner. Byggekostnadene for huset pluss inventar ble beregnet
til
drøyt 8500 kroner, slik at totalkostnadene for leirstedet ble ca. 10
000
kroner.
Denne første kolonien ble døpt "Sanitas" og ble innviet og tatt i bruk
med stor festivitas 6. juli 1906. Stedet hadde plass til 60 barn om
gangen. Ettersom dette var den eneste feriekolonien, var det ennå en
tid behov for de private vertsbøndene i tillegg. Men allerede i 1912
hadde man klar "Duedalen" på Fogn, som fra nå av ble feriekolonien for
jenter, mens "Sanitas" var utelukkende guttenes sted.
Siden hadde en i mange år kolonier på disse to stedene. Unntaket var
under rasjoneringen i 1918 (1. verdenskrigs siste år).
Det året måtte
man ty til slektninger og kjente på landet, som mot en betaling på 30
kroner pr. hode i 14 dager tok seg av 206 barn.
Fram i mot og etter 25 års-jubileet for ferietilbudet for barn, planla
man, og sparte penger til et tredje kolonisted. Men kommunens og
nasjonens økonomi samt krakk i bankverdenen reduserte verdien av
komiteens sparepenger fra godt over
20 000 kroner til så vidt over 4200
kroner. Disse pengene valgte en til slutt å la gå inn i
driftsregnskapet i
stedet.
FINANSIERINGEN AV DRIFTEN
Feriekoloniene fikk som vi forstår årlige tilskudd fra kommunen, men
dette var langt fra nok til å dekke driften. Hadde man ikke hatt bidrag
fra de mange omsorgsfulle privatpersonene og etterhvert også 10 - 20
fagforeninger, ville det vært umulig med kontinuerlig drift.
For å ta noen eksempler: Fram til 1916 ga kommunen 500 kroner pr. år,
senere steg det til det dobbelte, før det omkring 1920 ble femdoblet av
daværende beløp, slik at kommunetilskuddet årlig ble på ca. 5000
kroner.
I 1942 var tilskuddene fra fagforeningene kommet opp i 1000 kroner
årlig.
En god "ekstrainntekt" ga den årlige basaren med aftenunderholdning.
Noen år ble den sogar avviklet to ganger. De private bidragene og
basarinntektene holdt seg godt hele tiden fram til 1974.
HVEM SKULLE FÅ KOMME PÅ FERIEKOLONI?
Komiteen som siden 1899 arbeidet med feriekolonisaken hadde fått navnet
"Komiteen til fattige skolebørns sommeropphold paa landet". Ordet
"fattig" fant man fort ut dekket bare ett av kriteriene for å ha behov
for et ferieopphold, så allerede i 1905 ble ordet "fattig" byttet ut
med "trængende". Barna som fikk komme på feriekoloni ble plukket ut
blant fattige og svakelige av alle kategorier (helse, ressurser,
økonomi). Først etter et styrevedtak så sent som i 1961 ble også
"trengende" tatt ut av komiténavnet.
Noen ganger begynte det å gå rykter om at ikke alle barna som fikk dra
på feriekoloni, var "fattige" eller "trængende". Man visste å vite at
selv bedremanns barn hadde fått komme med! Til og med et leserinnlegg i
Aftenbladet beklaget seg over slik "tilsnikelse". J.S. Kielland i
komiteen måtte derfor i 1909 rykke ut med en oppklaring i samme avis,
som konkluderte med at "Komiteen har nøye undersøgt Sagen... Det viser
sig, at Rygterne er ugrundede".
Uttakingen til feriekoloniopphold har nok stort sett gått greit for
seg, men ikke alle kunne hver sommer komme med.
For å hjelpe noen av dem som selv hadde slektninger eller bekjente, som
de kunne få bo hos på landet, skaffet komiteen også hvert år en del
fribilletter på rutebåtene i Ryfylke, slik at ikke denne utgiften
skulle hindre noen fra å få et helsebringende opphold på landet i
sommersolen. I 1933 for eksempel dreide det seg om bortimot 500 slike
gratisbilletter gitt av selskapene!
At tre uker på landet (fire uker den første tiden) gjorde godt, viste
seg
snart, men komiteen var tidlig klar over at seks til åtte uker hadde
vært ennå
bedre. Men kapasiteten begrenset omfanget. Noen av de svakeste barna
fikk likevel maksimale muligheter til restituering,
ettersom de fikk være med på begge kullene enkelte somre.
Fram til avviklingen i 1974 hadde 13 631 barn vært på feriekolonien.
GJENFORENINGSTUR
10. september 2005 ble det arrangert tur til feriekolonien for alle
guttene som hadde vært på Sanitas. Det vakte oppsikt når ca. 200
Sanitasgutter marsjerte taktfast oppover veien til Sanitas. Jeg var
selv på feriekolonien som guttunge i 1966, og fikk derfor oppleve
gjenforeningen denne dagen med strålende vær.
Sanitas er nå
igjen i bruk i regi av Fiks ferrigge ferie for barn i alderen 8 - 12 år.
NRK Rogaland har
laget en filmreportasje fra gjenforeningen som man kan se her.
