Nils Bjørnsson
(1915 - 1995)


Nils Bjørnsson. Bildet er hentet fra NRK-serien Evig heder.

Stavangermannen Nils Bjørnsson (1915-95) var krigsseiler under 2. verdenskrig. I boken "Å være eller ikke være - Under Orlogsflagget i Den annen verdenskrig" skildrer han jævelskapen på krigshavet, hjemkomsten til et fritt Norge - og senskadene, det såkalte krigsseilersyndromet.

Etter en arbeidsulykke i 1955 fikk Bjørnsson begge armene kuttet ved albuen, og hans nye arbeidsredskap ble en elektrisk skrivemaskin. Med proteser og to stålklør - noen ganger med en munnpinne når armstumpene verket - klakket han ned sin historie og fant slik en vei ut av etterkrigshelvetet. Det tok 20 samfulle år og ble til 240 sider med sjøkrigshistorie. Det hører også med til historien at han søkte om støtte til PC og skriver, men fikk blankt avslag fra trygdebyråkratene. De dekker ikke "utgifter til hobbyutstyr og fritidsaktiviteter".

Nils Bjørnsson reiste til sjøs som 14-åring i 1929. Meningen var å gå i land etter avtjent verneplikt i Marinen i 1936. Han ville bli gartner. Begivenhetene i Europa kastet imidlertid planene hans om kull. Han ble innkalt til nøytralitetsvakt i 1939 og tjenestegjorde på torpedojageren "Draug" til 1941. Han tjenestegjorde senere på flere fartøy før han i 1944 mønstret på jageren "Arendal", som var med i flåtestyrken som i mai 1945 førte kronprins Olav til Oslo. I 1946 dimitterte han fra Marinen, etter syv års sammenhengende tjeneste. Bjørnsson fikk en rekke norske og britiske krigsdekorasjoner. Den gamle krigsseileren gikk bort etter frigjøringsjubileet i 1995.
 

Og hver var satt til sin bestemte oppgave
Av Michael Holmboe

Nils Bjørnsson var 27 år gammel da "Montbretia" gikk ned. Han var skytter på KNM "Acanthus", en av de fem norske korvettene i "blomsterklassen". "Acanthus" lå ved verksted i Liverpool da meldingen kom om 47 omkomne krigskamerater på søsterskipet "Montbretia", og Nils visste hva som hadde skjedd. Det står å lese i boken hans "Å være eller ikke være - Under Orlogsflagget i Den annen verdenskrig", en bok det tok ham 20 år å skrive:

"Gud hjelpe dem som får en torpedo i skutesiden. De har ikke store muligheter for å overleve. Med storm, kulde og snødrev fryser de i hjel i løpet av noen minutter i vannet. Skulle noen være så heldig (uheldig) å komme opp på en flåte eller noe vrakgods, innhenter døden sitt bytte enda fortere.
Gjennomvåt på en flåte i storm og 20 minusgrader, er det ingen som kan overleve."

Jeg møtte Nils Bjørnsson første gang i 1974. Det var en meget rolig og sympatisk mann som min far hadde invitert hjem. Min far tjenestegjorde med Bjørnsson om bord i jageren "Draug". Min fars og Nils Bjørnssons veier skulle krysse hverandre flere ganger under krigen. I øvelser hvor "Acanthus" og ubåten "B1" deltok, ved senkningen av "Scharnhorst" hvor min far var om bord i "Stord" og fyrte torpedoer mot "Scharnhorst". Nils Bjørnsson var om bord i "Acanthus" ikke så langt unna. Også under landgangen i Normandie krysset deres veier hverandre.

"Men livet er kjært," skriver Bjørnsson, en kjemper for det. Klamrer seg fast til ethvert objekt som kan holde en flytende. Men isglatte flåter er heller ikke greie å komme opp på. Stivfrosne, numne fingrer griper etter feste. Om en finner noe, klarer ikke en utmattet kropp å kravle seg om bord i en flåte.

Når så sjø og rokk vasker over i ett sett, blir det ingen mulighet for å komme om bord. Stivfrosne, blodige fingrer slipper taket, og så driver enda et lik på måfå rundt i ishavet. Bølgene dunker lik mot flåten, men det har ingen mening mer. Ingen har bruk for hjelpen lenger, og snart blir den forulykkede slengt rundt i vær og vind. Når det har gått en tid og vannet har trengt inn i klær og redningsvesten, som gjør at bæreevnen blir overskredet, da trekkes liket ned i dypet og forsvinner for alltid."

Nils Bjørnsson visste hva han skrev om. Han hadde sett batterisjefen på den norske jageren KNM "Bath" stå og pisse reint blod i en pøs, før han sloknet noen timer senere. Etter torpederingen av "Bath" 19. august 1941 havnet batterisjefen i sjøen der synkeminene eksploderte og knuste nyrene hans.

"En ganske ung gutt rett og slett bare døde. Han hadde ikke vondt noe sted, og en som satt og holdt rundt ham, som en mor holder sitt syke barn, merket bare at han sluttet å puste." 70 av skipskameratene hans mistet livet da den norske jageren "Bath" gikk ned. Nils Bjørnsson overlevde så vidt det var.

Nils Bjørnsson var med i NRKs fjernsynsserie "Evig heder", og programlederen Magne Misje ville gjerne gi seerne et håndfast dømme på hvorledes den nyrike oljenasjonen i Norge hedrer sine krigsseilere og takker dem for bergingen. Derfor drog Misje med staben sin til den 79 år gamle Nils Bjørnsson i Sandnes. I en krok i stuen stod en elektrisk skrivemaskin. Redningsvesten og våpenet hans de siste 20 årene. På den hadde han skrevet det meste av de 240 tettskrevne sidene til boken han hadde brukt to titalls år på å gjøre ferdig.

En skrivemaskin kan saktens være god nok for den som har hender å skrive med. Det hadde ikke Nils Bjørnsson. Med to stålklør festet til armproteser skriver en ikke særlig fort på en vanlig skrivemaskin, om aldri så elektrisk.

Nils Bjørnsson orket ikke å dra til sjøs igjen etter seks blodige år på krigshavet, orket rett og slett ikke. Han ville leve som folk flest, stifte familie og nyte friheten i det fedrelandet han hadde kjempet så bittert for. Han kjøpte et lite småbruk ved Lyngdal, giftet seg, fikk barn og kjente seg frisk og sterk den første tiden. Arbeidet sent og tidlig og tok ekstrajobb på et sagbruk i nærheten for å spe på en ikke altfor feit familieinntekt.

Men enda en gang skulle tilværelsen endevendes for Nils Bjørnsson. En lørdag i 1955 falt han over sagbladet og kuttet begge armene ved albuen. Det var så vidt han stod over det. Etter et halvt år på sykehuset satt han tilbake uten hender, men hadde fått seg to klør til å greie hverdagen med. To stålklør med proteser festet til armstumpene, og en enkel elektrisk skrivemaskin skulle bli bergingen. For han kjente at den eneste veien ut av etterkrigshelvetet for sin egen del, det var å skrive. Veltet ned på de hvite sidene hele sin bunnløse angst og sine nattsvarte mareritt. Alt dette som tok kvelertak på ham 15-20 år etter at han seilte inn den solblanke Oslofjorden den 13. mai 1945, som gast om bord i den norske jageren KNM "Arendal".

Han husket dagen som i går: KNM "Arendal" fikk æren av som eneste norske krigsfartøy å eskortere forsvars- sjefen, Kronprins Olav, hjem til et fritt Norge.

"Som et maleri fra en kunstners pensel - furet værbitt over vannet med de tusen hjem - ligger bakom denne barske kysten. Med hus og renn, med vårgrønne enger og nypløyde åkrer, med nyutsprungne bjørketrær, med myr og lyngkledd hei, og bakom blåne etter blåne med snødekte fjell.

Gamle mor Norge hadde tatt vårskrudet på. Som i et brudeslør i lysegrønt fikk du se det stige opp av blå hav. Landet Vårherre gav oss, som gave for at norske menn det skulle bygge, og nordmenn sette bo. Fagert lå det der i aftensolen. Og se der inne: som en hilsen, det norske flagget går til topps." Det bildet skulle snart falme!

"Vi var nokså populære en stund, men det var da vi hadde sigaretter og tobakk å gi bort. Så kom dagen da vi ikke hadde mer røyk, kaffe eller sjokolade. Da fikk pipen en annen lyd. Vi ble rett og slett skjelt ut etter noter. Vi var noen store gniere, som ikke unnet en stakkar en røyk."

Nils hadde bestemt seg for å skrive alt han husket, enkelt og nøkternt, uten å trekke fra eller legge til. Det var gu'bedre ikke nødvendig. Og han skrev om seg selv og for seg selv, skrev for ikke å gå til grunne, skrev vekselvis med to stålklør og en pinne i munnen:

"Med søvnen kommer de vonde drømmene. Du går i trange, bratte gater. Mørke gater, høye hus på begge sider. Intet lys. Bare mørke. Silhuettene av husene bøyer seg fremover. Du føler at de griper etter deg med lange, benete fingrer. Du kaver oppover den bratte bakken, men uhyggen tar overhånd. Du er alene. Ikke et menneske å se. Ingen du kan snakke med. Ingen du kan spørre hvor du er. Ingen du kan spørre hvor veien fører hen. Ingen."

Det gjorde godt å få det ut. Sette ord på en krig han aldri skulle bli kvitt. Om og om igjen leste han høyt om seg selv som en annen person. En stakkars jævel som natt etter natt våkner dyvåt av svette. En pusling som ikke kan dele seng med sin egen kone. En krigsinvalid som dag etter dag sjangler på jobben, trøtt og utkjørt, for så å komme hjem til en ny natt med nye mareritt:

"Et blåaktig intenst lys fyller rommet du står i. Det er ingen mennesker. Det er stille. Ikke en lyd høres. Tett inntil hverandre. Karene er fylt med væske. I væsken ligger menneskelik, mer eller mindre oppløste lik. Tanngarder gliser mot deg fra tomme hodeskaller. Over deg er mørket. Det intense lyset synes å komme fra karene. Tak og vegger er mørke. Som de ikke eksisterer. Bare det intense lyset fra karene og likene .... Du må vandre på kantene og se på glasskarenes groteske innhold."

Han visste at han husket så mye som han virkelig gjorde, og så detaljert. Det som kom frem etter hvert som han skrev, og han kjente hvordan det letnet. Skrivemaskinen ble som en god venn han kunne betro seg til, og det gjorde godt en gang å få snakke ut. Han ble bare så håpløst trøtt i armer og tenner, og det var mest som sinnet tok ham når han med klørne skulle sette nytt papir i skrivemaskinen. En PC hadde vært rette tingen. Men det ble for få kroner igjen av krigspensjonen når alle hverdagens små og store regninger var betalt.

(Krigspensjon er "smart nok" regnet ut etter hva veteranene tjente i 1945 eller 1946 - og det var mange som ikke hadde jobb/pensjonspoeng i årene rett etter krigen.)

"Folk flest forstår ikke. Du får inntrykk av at de ikke vil forstå. Så tier du. Når ingen forstår deg, får du prøve å klare det alene. Du vil helst unngå andre mennesker. I hvert fall slippe å snakke med dem. Isolasjon blir resultatet. Det er farlig, man blir ensom og selvopptatt. Alle vonde opplevelser under krigen blir det vesentlige for deg."

Det hendte at arbeidet ved skrivemaskinen ble et så stort fysisk ork, at det kunne gå dager og uker da han ikke skrev en eneste bokstav. Det var vonde dager. Irritabel og oppfarende for den minste ting. Et aldri så lite skjevt ord, så tente han på alle pluggene. Han ble gående for seg selv med vonde tanker, tok alt som ble sagt opp i verste mening, var kjemisk fri for humor og endte til slutt opp i depresjon og angst. Å gå til lege var det lite hjelp i. De fant ingen organiske sykdommer og erklærte krigshelten for fullstendig frisk og arbeidsfør. Faen heller, da kunne han like godt ta seg et par stive støyter. Sterkt brennevin var tingen, det visste han fra krigens dager.

"Tiden gikk og situasjonen begynte å forandre seg, da noen leger og forskere fattet interesse for krigsseilernes problemer. Til deres store forundring fant de at disse plagene hadde svært mange likhetspunkter med KZ-syndromet (KZ av tysk konzentrationslager). Dette var lidelser som kunne føres tilbake til opphold i de tyske konsentrasjonsleirene. KZ-syndromet arter seg ved angstplager, søvnproblemer, mareritt, depresjoner, overreaksjoner ved plutselige lyder eller bråe bevegelser, anspenthet, irritasjoner, skjelvinger, følelsesladde sinnsbevegelser, vanskeligheter med konsentrasjonsevnen, svettetokter, hjerteklapp, mage- og tarmproblemer, tendenser til å isolere seg og menneskeskyhet (vil ikke snakke med andre om sine vanskeligheter, men ruge over dem alene). Når minst fem av symptomene var til stede samtidig, ble det kalt KZ-syndrom. KZ-syndrom har sin årsak i organisk hjerneskade, fremkalt av svære fysiske og psykiske påkjenninger."

Nils Bjørnsson ble sittende og se på det han med mye strev hadde klapret ned på det hvite arket. For å være på den sikre siden hadde han sjekket de medisinske funnene til pionerlegene Adam Egede-Nissen og Finn Askevold, funn som resulterte i at trygdebyråkratene til slutt aksepterte et eget "krigsseilersyndrom". Men med sin førstehånds kjennskap til djevelskapen kunne han like godt ha ramset opp symptomene, uten først å lese hva legene hadde funnet ut.

Det skulle ta fryktelig lang tid før det gikk opp for nasjonen at ingen kom hjem fra krigen på havet uten større eller mindre sår på sjelen. Ingen. I de 23 årene mellom 1945 og 1968 var det så og si ingen krigsseilere som fikk krigspensjon. For 370 krigspensjonerte sjøfolk på 23 år er så godt som ingen.

"Du fikk stempel på deg. De brukte ordet 'krigsseiler' som et skjellsord mot deg. Du som hadde seilt på farlig hav og gjort din plikt mot Konge og Fedreland. De kalte deg for fyllesvin, alkoholiker, og det som verre var. Men der var ingen som spurte deg hvorfor du drakk. Hvorfor du hadde så stort forbruk av alkohol. De bare kritiserte deg. Du hadde bare deg selv og flasken å stole på, men det forstod de ikke. Du var blitt en parasitt, en paria i deres øyne. De hadde fått friheten tilbake. Du hadde hjulpet dem med det. Du hadde tapt din."

Fra Sandnes (hvor Nils Bjørnsson bodde) er det kort vei til dagens Åna Kretsfengsel, det som tidligere het Opstad tvangsarbeidsanstalt. Han visste han kunne ta så sterke ord, bokstavelig talt, i sin munn. Til Opstad, eller "Jedderen" som folk flest sa, ble det i årene like etter krigen tauet inn likt og ulikt av slike som kom i konflikt med den beryktede løsgjengerloven.

En tid var hver tiende Opstad-fange krigsseiler. Han hadde sett det med egne øyne, krigsseilere som satt innesperret bak digre ståldører det meste av døgnet. Der kunne de sitte i tre lange fengselsår i en trang celle. Varmt og jævlig om sommeren og tilsvarende kaldt midtvinters. Der satt de fordi de nektet å delta i det dagligdagse gårdsarbeidet, nektet medlemskap i "møkkagjengen", for det var sjøfolk de var, ikke griserøktere. Der satt de med sine fillete kart og streket opp de sikreste konvoirutene over Nord-Atlanteren. For krigsseilas forstod de seg på, selv om de var aldri så mye svartelistet fordi de ikke lenger dugde til sjøs.

Nils husket godt høsten 1946 da Skibsfartens Arbeidsgiverforening sendte ut en "hvitbok" om "Mannskapsforholdene om bord i norske skip", en lang lekse om fyll og spetakkel i den norske handelsflåten. Og Ingvald Haugen med hans mektige Sjømannsforbund fulgte opp:

"Våre skipstillitsmenn og medlemmer må derfor forstå at det er i høyeste grad misforstått solidaritet å holde hånden over fyllikene og uroelementene om bord og ta dem i forsvar overfor offiserene. Disse elementer har rettet et grunnskudd mot våre opparbeidede rettigheter i sin alminnelighet og mot tørn-systemet i sin særdeleshet." - "Sett outsiderne på plass ved enhver anledning. I land med de uforbederlige."

Dersom et eller annet forlag skulle bry seg, og det ble bok av alt dette Nils etter hvert hakket ned på papiret, hadde han da gjort det tydelig nok for eventuelle lesere at behandlingen av norske krigsseilere de første tiår etter krigen kom til å bli stående som en eneste stor og svart skam? Et tragisk kapittel om grov uforstand, grenseløs likegyldighet og politisk maktarroganse.

Hadde han maktet å kaste lys over det paradoksale faktum at skips- og sjøfartsnasjonen Norge gjennom alle tider har snudd ryggen til sine sjøfolk når det ikke lenger var bruk for dem? Eller ville leseren trøtt legge boken til side og spørre likegyldig om det aldri skal bli slutt på denne evinnelige krigen, slutt på alle disse selvoppnevnte heltene som på død og liv skal plage travle nåtidsmennesker med sin private krigsinnsats? Det fikk stå sin prøve. For sin egen del måtte han skrive. Få tungsinnet ut av sjelen. Renske opp i jævelskapen som nesten hadde tatt knekken på ham. Få det ut, så fikk folk tenke og tro hva de ville.


Det var bare så forbasket tungvint. Så inn i granskogen slitsomt å sitte med denne fordømte pinnen mellom tennene når armstumpene ikke orket å løfte klørne lenger. Han visste det eksisterte søknadsskjema for det han aller mest hadde bruk for, en PC, med tilhørende skriver. Et teknikkens vidunder, skapt for en som mangler det viktigste en skrivemaskinist må ha, nemlig ti finger, i alle fall fingrer.

Nils Bjørnsson.

Så lenge kona levde, kunne han be henne om hjelp når det floket seg til for ham bak skrivemaskinen. Alene i bostedet ved Trones bolig- og eldresenter kjente han seg dobbelt funksjonshemmet, og det ble enda viktigere for Nils å få boken ferdigskrevet.

"Tekniske hjelpemidler - Krav om varig utlån" stod det på folketrygdskjemaet han skaffet seg høsten 1991. Han hadde omsider bestemt seg for å be om et aldri så lite bidrag av økonomisk art til innkjøp av en PC for å få ferdigskrevet et unikt kapittel norsk sjøkrigshistorie. Det han likte minst, var å fylle ut punkt 4 på skjemaet: "Kort begrunnelse for hjelpemiddelbehovet", men der trødde assisterende styrer ved Trones bolig- og eldresenter til:

"Nils Bjørnsson har amputert begge armer. Høyre over albuen, venstre under albuen. Han har proteser på begge armer, men bare venstre kan brukes til daglige gjøremål. Høyre brukes til å støtte eller bære ting. Bjørnsson gjør det han kan for å hjelpe seg best mulig selv. Han ber ikke om hjelp uten at det er helt nødvendig. Tidligere hadde han sin ektefelle som hjalp ham med mange praktiske ting. Hun døde for to år siden. Bjørnsson må bruke skrivemaskin for å skrive ordentlig. Han har en god del korrespondanse, både på norsk og engelsk. Han er tidligere krigsseiler og skriver artikler og liknende vedrørende krigen. Han har også gjort en del undersøkelser om forskjellige ting fra krigen etter oppdrag fra formannen i Royal Naval Association. Bjørnsson har tillitsverv og er med i brukerråd og husråd ved Trones bolig- og eldresenter. Litt skriving kan dette også medføre. Hittil har Bjørnsson brukt elektrisk skrivemaskin. Det er noe problematisk når han skal rette opp feilskriving etter at arket er tatt ut av maskinen. Han må da skrive alt om igjen. Han har behov for kopiering og arkivering av det som er skrevet, noe som vil bli mye enklere med hjelp av PC. Bjørnsson er innstilt på å lære bruk av data. Han har en sønn som kan lære ham dette. Bjørnssons situasjon fører lett til depresjon. At han kan mestre oppgaver og utføre oppdrag som tidligere nevnt, er til stor hjelp for hans psyke. En PC vil være en stimulans både til arbeid og læring.

Sandnes, 13. november 1991
Charloth Nervick ass. styrer"

Det var litt rart å lese alt dette om seg selv. Han var ikke særlig lysten på å bli oppfattet som en gråtekone, et ynkelig fattiglem som stod der med hatten i hånden og bad om noen usle nådeskillinger fra oljefeite sosialpolitikere og trygdebyråkrater. Var han ærlig, og det hadde han for vane å være, så sendte han søknaden mest av alt for å sette det styrtrike og selvgode fedrelandet sitt på en aldri så liten prøve. Tre måneder senere kom svaret fra Trygdeetatens fylkeskontor i Rogaland.

"Deres krav om tilskott til datautstyr er avslått, jf. folketrygdlovens § 5-8 nr 1 bokstav a og § 3 nr. 1 i Sosialdepartementets forskrifter om stønad til bedring av den alminnelige funksjonsevne."

Han hadde vel ikke stilt noen som helst "krav", hadde han det?

"Vi har forståelse for at retting av brev er lettere med en datamaskin. Vi finner imidlertid ikke at dette problemet er av et slikt omfang at De ikke kan nyttiggjøre bruk av elektrisk skrivemaskin, eller at problemet er av et slikt omfang at det nødvendiggjør bruk av datautstyr. Det er med bakgrunn i ovennevnte vurdering at Deres krav om stønad til datautstyr er avslått.

Med hilsen Trygdeetatens fylkeskontor i Rogaland."

"Med hilsen." Frekkheten lenge leve. Etter at den første aggresjonen hadde lagt seg, kjente han tungsinnet komme glidende. Han visste at trygdeetatens "hilsen" kom til å romstere i hodet på ham når han etter en lang dags klakking på skrivemaskinen aller helst skulle sovet.

"Det ligger utenfor rammen for folketrygden å dekke utgifter til hobbyutstyr og fritidsaktiviteter." Er det roboter som skriver slike brev? "HOBBYUTSTYR OG FRITIDSAKTIVITETER", javisst! De kunne komme hjem til ham og prøve selv med en pinne i kjeften. Ja, hvorfor kom de ikke? Hvorfor kom ingen fra trygdekontorets fylkeskontor for med egne øyne å se at den elektriske skrivemaskinen "... har fungert forholdsvis bra for Dem".

Gjerne satt de og hånflirte av ham inne på trygdeetatens fylkeskontor. Dustskallen som trodde at det bare var å skaffe seg et skjema, så kom PC-en seilende inn døra. Nei takk. Fullt så enkelt var det nok ikke. Krig og krig, fru Blom. For det første så hadde han hatt både mat og drikke og vel så det under hele krigen, mens folk her hjemme holdt på å svelte i hjel. For det andre kan ikke trygdeetaten dele ut datamaskiner i hytt og vær. Hva skulle da bli igjen til alle sosialklienter i det kongelige norske velferdssamfunn? Mest av alt angret han på at han hadde søkt. At han skulle gjøre seg så liten. Men han hadde trodd så sterkt på verdien av det han holdt på med. Han regnet skrivingen som en samfunnsnyttig gjerning, faktisk, oppglødd av det en ung gymnasiast skrev i Aftenposten 4. juli 1975:

"La oss få en realistisk krigshistorie. La oss slå fast at Hjemmefronten og det norske folks kamp ikke i større grad bidrog til krigens avslutning i Norge, men at krigen ble vunnet med blod og kanoner ved El Alamein, Stalingrad, Normandie og i Slaget om Atlanterhavet. På det siste stedet var vi med så det monnet."

Nils Bjørnsson kom etter hvert inn i roligere farvann og kom til å tenke på at i grunnen var ikke dette en sak for ham alene. Enn om han gikk videre og gjorde det hele til en prøvesak på vegne av alle overlevende krigskamerater fra handelsflåten og marinen? Han trengte naturligvis ikke utbasunere det for kreti og pleti, men ha det i mente dersom han nå bestemte seg for å ta kampen opp med trygdeetatens fylkeskontor.

Da han tok frem det famøse svarbrevet etter et par uker, oppdaget han det som stod skrevet med svært små bokstaver: "... om Deres muligheter til å anke vedtaket inn for Trygderetten/TRV." Han bestemte seg for å ta fighten, nær sagt på vegne av hele den uteseilende handelsflåte og den kongelige norske krigsmarinen. Denne gangen trødde Berit Rosenberg, kurator ved Stavanger-kontoret til Nasjonalhjelpens fond for krigens ofre, til.

"Skrivearbeidet er blitt en livsnødvendighet for ham, gir livet mening, og han har noe å gjøre hver dag. En PC ville absolutt gitt ham en 'bedring av den alminnelige funksjonsevnen'. ... Han seilte ute under krigen i meget hard krigsfart. Dette har preget ham for resten av livet med depresjoner. Han har arbeidet hardt for å overvinne depresjonene, en viktig del av hans terapi er skrivearbeidet."

Han mislikte å brette ut sjelen sin enda en gang for trygdeetatens fylkeskontor. Var glad han ikke trengte å møte dem ansikt til ansikt. Nå skrev han anken på vegne av tusenvis av krigskamerater. Det var endatil en onsdag han postet brevet, en kald og fin dag med snø på bakken, men han kjente tydelig at det var vår i luften. Om tre år skulle Frigjøringsjubileet feires, 50-årsminnet for freden, - og til den tid måtte han ha boken ferdigskrevet!

Våren gikk, og sommeren med, og svarbrevet fra trygdeetatens fylkeskontor lot vente på seg. Han glemte mest hele anken, klakket videre på den elektriske skrivemaskinen og så at det ble manussider av innsatsen, en for en, sakte men sikkert. Han kjente sinnet tok ham hver gang han skrev feil og måtte skrive hele arket på nytt. Tenkte han fikk like godt kjøpe denne PC`en selv. På en eller annen måte skulle han nok få til en finansieringspakke, og så kunne de sitte på trygdekontorene sine inne i den nyrike og feite oljehovedstaden. På den annen side hadde han god lyst til å gå en avsluttende runde med det norske trygdevesen, få syn for segn så og si, om fem til seks års krigsinnsats på havet var verdt et anerkjennende håndslag eller ikke. Et svar før eller senere var i alle fall det minste han hadde lov å vente seg. Et halvt år senere lå svarbrevet fra trygdeetatens fylkeskontor i postkassen hans, datert 14. september 1992:

"Den ankende part er en vel 77 år gammel enkemann, alderspensjonist."

Javel ja, så det var det han var, "enkemann og alderspensjonist". Ikke særlig mye å spandere en PC på. Han bladde fort over den kjente leksen om paragrafer og bokstaver for eventuelt å finne noe som kunne minne om en revurdering av hans livssituasjon, et aldri så lite signal om at de kanskje i første omgang hadde vært litt for kategoriske.

"Da tiltak/hjelpemidler i forbindelse med trening, sport og hobby faller utenfor stønadsområdet til folketrygdlovens § 5-8 er fylkeskontoret kommet til at vilkårene for rett til stønad ikke er oppfylt.

Fylkeskontoret nedlegger slik PÅSTAND
Fylkeskontorets vedtak av 18/2-92 stadfestes."

"Med hilsen." Ja takk! Det stod visstnok et eller annet om at han kunne komme med "merknader" før de sendte brevet til Rikstrygdeverket, men det trodde han ikke var bryet verdt. Hva for "merknader" skulle det bli? At saksbehandlerne ved trygdeetatens fylkeskontor i Rogaland ikke har skjønt et eneste lite mukk av hva det hele dreier seg om? "Merknader" til et stivbeint, ufølsomt og kynisk trygdevesen? Han trodde ikke bare, han visste at "merknadene" hans ikke ville være verdt papiret de var skrevet på. Derfor gikk bunken av brev med "hilsen" fra trygdekontoret i den dypeste skuffen han kunne finne. NEVER AGAIN!

Hele høsten utover arbeidet han flittig på boken han så gjerne skulle hatt ferdig til den store frigjøringsfesten. Og noen sider ble det hver dag. Trygdeetatens arrogante avslag hadde kvesset ham, gitt ham nye krefter. Denne seilasen skulle han klare alene! Han hadde nesten glemt hele anken da han en desemberdag i 1992 hentet posten og så brevet fra Rikstrygdeverket. Merkelig. Men han var ikke det minste spent på svaret. Rikstrygdeverket kunne like godt svare ja som nei, det vedkom ham ikke lenger. Han var kort og godt ferdig med hele kostebinderiet.

"Ankesak nr. 1019/92." Jøss, var det tusen og nitten som hadde anket til Rikstrygdeverket i nittenhundreognittito?

"Rikstrygdeverket har overprøvet det påankede vedtak og vurdert anken. Rikstrygdeverket har ikke avgjørende innvendinger til det ankemotparten har anført om faktiske forhold og relevante trygderegler i sitt oversendelsesbrev til ankesaken. Det samme gjelder begrunnelsen. Rikstrygdeverket er kommet til samme resultat som fylkeskontoret og finner at vedtaket er i samsvar med lov og praksis.

SLUTNING
Fylkeskontorets vedtak av 18. februar 1992 stadfestes."

Ser man det ja, underskrevet av ikke mindre enn tre byråkrater som naturligvis bare hadde utført sin embetsplikt, og for å understreke alvoret hadde de hentet frem Rikstrygdeverkets stempel i midten med løve og øks og kongekrone og det hele. "Vedtaket er i samsvar med lov og praksis." Flott, slik skal det være i en ordnet rettsstat. Han hadde faktisk litt sans for denne gjennomgående solidariteten i det norske trygdesystemet. Et kameratskap som minte ham om krigens dager. Han bladde likegyldig gjennom de fem tettskrevne sidene. Det var nå svært til skrivearbeid de hadde tatt for denne skarve PC-en. Han så at "Anke til Trygderetten må i tilfelle fremsettes til trygdekontoret innen 6 - seks - uker fra den dag De mottok denne melding". Det var bare å ta turen innom trygdekontoret, så skulle han få all den hjelp som tenkes kunne til å finne den rette blanketten for anke. Og så naturligvis: "Med hilsen." Nei takk, nå var det nok. Han hadde viktigere ting å gjøre. Han hadde ikke minst en viktig bok å skrive.

Og det var i denne boken, "Å være eller ikke være", Nils Bjørnsson skrev sin hilsen til meg den åttende mai nittenhundreognittifire. 240 sider skrevet med proteser og munnpinne om krigens grusomheter.


MEDALJENS BAKSIDE

Av Michael Holmboe

 

Han lå på en benk i parken

Eide slett ingen skam.

Tomflasken blinket på marken

Her tok han sin siste dram.

 

Han seilte hele krigens tid

Et livsfarlig spennende spill.

Fredens frynsete kompromiss

Det fikk han jo aldri til.

 

I fredstidens første dager

Da var det hele så lett.

Da var det ingen som klaget

Selv om han drakk litt tett.

 

Midt i all jubelrusen

All ting så høytidsstemt

Med helter som talte i tusen

Ble lett nok en sjømann glemt.

 

Så gikk det slik som det måtte

Her fantes ingen pardong.

Staten var rause og flotte

Og gav ham en liten pensjon.

 

Drakk han da for å glemme

Fordi han ikke forstod:

Han hørte ei lenger hjemme

I landet han gav sitt blod.

Godfolk hvisket og sukket

Og sa seg helt uten skyld.

Politiet tok ham og lukket

Ham stadig i fengsel for fyll.

 

Det var ingen hjelp å finne,

Forståelse intet sted:

En krig kan man alltids vinne

Men hvordan beseirer man fred?

 

De løftet fra benken i parken

Den utslitte døde kropp

Da falt det noe på marken:

En medalje med baksiden opp.
 


2017©Erling Jensen

Innholdet og designet på disse sidene er beskyttet i henhold til norsk lov om opphavsrett.

E-post: erlingpost@gmail.com