Helt på slutten av 1700-tallet
ble det, øst for bygrensen, startet et
industrielt tiltak av en foretaksom innvandrer fra Holstein,
møllemester Friederich
Petersen. Han fikk tillatelse til å bygge en diger vindmølle, eller en
"Hollandsk Weirmølle" som de sa den gangen. Møllen ble bygd på
høydedraget opp fra
Skolebekken omtrent i øvre ende av den nåværende Hetlandsgata, der det
på den tid
bare var utmark. Den
ble oppført i 1794, og sannsynligvis var Friederich Petersens brors,
Boye Petersen, med på dette arbeidet. Han var nemlig både møllebygger
og møllemester.
Natten mellom 21. og 22. april 1798 ble imidlertid møllen ødelagt av
brann og aldri gjenoppbygd. Selv om Friederich Petersen mer eller
mindre åpenlyst ble beskyldt for selv å ha tent på møllen, ga han ikke
i første omgang opp ønsket om å drive en vindmølle. Han søkte for
eksempel om tillatelse til å oppføre en ny mølle på Valberget, men
blant annet på grunn av stor brannfare, ble søknaden avslått.
Atskillige år senere, i 1836,
bygde to forretningsmenn i Stavanger, Hans G. B.
Sundt d.y. og Ole Baade en ny vindmølle, denne gang på en høyde ved
østre enden av den
nåværende Pedersgata.
Møllen var opprinnelig fra Bergen, den ble revet og flyttet til
Stavanger. Den hadde fire store vinger, og disse drev tre par
kvernsteiner.
En slepebane fraktet kornsekkene fra sjøen og opp til mølla.
Da det ble slutt på å male korn i møllen, gikk den over til å bli en
barkemølle, det vil si man malte bark som ble brukt i garveriene.
Møllen gikk senere over til å bli et vedskjæreri. Møllen ble senere kjøpt av handelshuset Köhler,
og var i drift
i mange år. De siste årene var den såkalt barkemølle med
"hestevandring" som drivkraft. Den ble revet så seint som i begynnelsen
av
1950-årene.
Stedsnavnet, Møllehaugen, lever fremdeles i strøket der den gamle
kornmøllen en gang ruvet i landskapet, ikke langt fra det stedet hvor
Stavanger havnesilos
gigantiske betongbyggverk og Nordkronens anlegg med mølle og lagerhus
befinner seg i dag.
