Litla
Marøy og Stora Marøy ligger i fjorden øst for Storhaug.
Navnet stammer sannsynligvis fra det gammelnorske "marr", som kan bety
hav eller sjø. I gamle dager bodde det folk på Marøy.
I
1809 fikk en
husmann på Digernes, Thore Hansen, rett til "at opføre seg et Huus paa
den største af disse øer, og derefter at oprydde og dyrke saa meget han
formaar på begge Marøerne".
Thore Hansen som bodde i Ramsvig,
drev gården på Marøy fram til 1822. Deretter ble øyene bare brukt til
beite. I 1848 kjøpte Peder Pandevig gården Digernes med Marøyene. I
1871 ble begge Marøyene skilt ut fra Digernes og fikk eget gårdsnummer
med to bruksnummer. Det ble drevet gårdsbruk fram til 1916. Da kjøpte
Stavanger Natmission Stora Marøy for 8000 kroner.
Nattmisjonen ble stiftet i 1909 og var drevet av stavangermennene Håkon
Storm og Ludvig Monsen, populært kalt Storm-Monsen, to kristne
idealister som drev forskjellige former for sosialt arbeid og
evangeliseringsvirksomhet. Allerede 23. januar 1913 hadde de innviet et
kursted for alkoholikere på Marøy. Men så skulle det virkelig
satses på øysenteret som de døpte om til Berøen eller Bærøya. De kjøpte
også en liten motorkutter, "Ebenezer", som skulle være bindeledd mellom
øya og byen. I 1916 kjøpte de øya for 8000 kroner. Men det lyktes ikke
med denne type drift, og i 1917 ble Stavanger Natmission nedlagt.
Stavanger
kommune overtok Marøya i 1918 for 9100 kroner. Fram til 1923 ble
gården imidlertid forpaktet vekk, og gårdsanlegget forfalt. Etterpå
kjøpte Staten Marøy for 10 000 kroner. Målsetningen var å
bruke
den til karantenestasjon for husdyr. Men
Stavanger kommune fant etter hvert ut at karantenestasjonen aldri kunne
bli det den var ment å bli, fordi det var vanskelig å landsette storfe
på Marøy. Farvannet rett utfor holmen mellom Rosenli
og Usken var for grunt for større båter. Øya hadde denne
funksjonen fram til slutten av 1930-årene. Rett etter okkupasjonen
overtok Stavanger kommune igjen eiendomsretten,
og gården ble nok en gang forpaktet vekk.
I noen år drev Wilhelmine Sivertsen, som opprinnelig kom fra Torshavn
på Færøyene, karantenestasjon for sau
og storfe i privat regi. Hun var blitt gift med en norsk
maskinist, og de fikk fire barn. Men mannens skip forliste, og hun ble
sittende alene igjen med de små. Datteren og svigersønnen bodde også på
Marøy.
I 1958 flyttet de siste til fastlandet og tok
husdyra med seg. Det tok en høst og en vinter, så var forfallet begynt
på hus og låven. Det ble helt stille på øya. Bare måkeskrik og
bølgeskvulp fra forbipasserende båter og plattform-understell fra
Gandsfjorden og Jåttåvågen brøt stillheten langs berg og knatter.
Rogaland
Jeger
og Fiskerforening leide deretter øya for å drive med hareoppdrett.
Foreningen plantet også ut 5000 sitkagran og buskfuru i 1960-årene.
Hareoppdretten ble avviklet i 1980-årene, og nå brukes
bare Marøy til friluftsliv og rekreasjon.
Ryfylke
Friluftsråd har tilsyn med øyene. Sammen med parkvesenet, foreninger og
enkeltpersoner foregår det et prosjekt for å reparere brygger,
hustufter og steingjerder. Tanken er også å gjenskape noe av den
naturlige vegetasjonen på øya.
Påsken 2002 satte Stavanger kommune ut sau på
Marøy. Her finnes det også kaniner som overvintrer og her skal båtfolket kunne
gå i land og kose seg.
Sjøfuglreservatet
på Litle Marøy
På Store Marøy kan du gå i land hele året. På Litle Marøy er det forbud
mot ilandstigning fra 15. april til 1. august. I denne perioden må alle
båter også holde seg minst 50 meter fra øya. De strenge reglene skyldes
at Litle Marøy er naturreservat.
Den vesle øya på 38 dekar, ble vernet i 1982 på grunn av sin store
hekkekoloni av sjøfugl. Hvert år hekker flere hundre måker på øya.
Fiskemåkene er i flertall, men her hekker også mange gråmåker og litt
færre svartbak. Tjeld, makrellterne, ærfugl og siland er også faste
innbyggere på Litle Marøy. Her skal fuglene ha et fristed der de kan
klekke sine egg og få fram sine unger uten forstyrrelser. Derfor er det
viktig at alle respekterer fredningsbestemmelsene på øya som antagelig
har den største sjøfuglkolonien i hele Stavanger.
