Heksebrenning
Johanne Pedersdatter
Det
var en gang det oppsto
krangel med presten Nils Olsen Middelfart om en ku. Dette ble
skjebnesvangert for Johanne Pedersdatter fra Stavanger.
Da
kua og prestefruen ble syk måtte Johanne bøte med livet på bålet i Sandviken grunnet trolldom. Rettssaken fra 1622 går også ut
på at Johanne Pedersdatter skal ha
forbannet prestefru Karens datter som hadde ledd av henne. Saken ble
brakt til byfogd Torn Sørensen som stevnet Johanne. Johanne
Pedersdatter var gift med Simon Jakobsen, og de hadde fire barn sammen.
Johanne var 38 år gammel da hun ble brent på bålet.
Barbro Bjelland
I 1622 ble Barbro Bjelland fra Sokndal fengslet og plassert i
rådstuearresten. Hun ble beskyldt for å ha svoret seg til djevelen. Barbro
Bjelland ble funnet
skyldig i
tiltalen, og dømt til bål og
brann. På vei til retterstedet i Sandviken hadde hun knapt klær på
seg. Hun ble bundet fast til stigen og
først pint av mestermannen, så tente han bålet. Henrettelsen kostet 12
riksdaler.
Mestermannen
Mestermannen eller bøddelen hadde i
folks bevisshet et foraktelig yrke, og han sto på mange måter utefor
samfunnet. Det sto redsel av ham, noe han også var klar over og kunne
utnytte til egen vinning. Mestermannen i Stavanger truet
i 1622
med å reise ”til andre landskap” om ikke byen ved byrådet vedlikeholdt
huset hans. Det skjedde tydeligvis ikke. Mestermannen forlot i alle
fall
byen vel vitende at det ikke var noen enkel sak å finne noen erstatter.
Sladderhistorier
Sladderhistoriene gikk uavbrutt. Det ryktes at folk hadde blitt syke
etter å ha kranglet med Johanne. Søren smed hadde fått hold i siden så
han ble sengeliggende i sju uker. Johanne ble dømt til bål og brann.
Fire år senere ble Karen Nilsdatter Skabo og hennes foreldre anklaget
for trolldom. Både Nils og kona ble brent.
Plassert på stige
Heksene som ble brent levende på bålet ble som oftest festet til en
stige og dyttet inn i bålet. Det var heller ikke uvanlig at folk ble
halshogd før kroppen skulle brennes. Kroppen måtte brennes for å
løsrive sjelen fra kroppen, slik at sjelen kunne få evig fred. I 1687
kom en lov som sa at alle hekser og trollmenn skulle brennes
levende. Foruten henrettelse ble trollfolk dømt til livsvarig
landsforvisning, bøter og pisking.
Tortur og henrettelsesmetoder fra
1500-tallet
Stikk av Tengler;
Laienspiegel 1508, i Hekse 1979.
Mange
fattige
De fleste som ble anklaget for trolldom var voksne kvinner som levde i
trange kår. I Rogaland førte konflikter mellom naboer og sambygdinger
til en eller flere trolldomsprosesser i nesten hver bygd fra 1590 til
1690. En annen form for trolldom var signeri. Dette middelet ble brukt
for å
lindre sykdom og smerte eller hjelpe til med å finne tyvegods. Marit
Klingshei fra Stavanger-distriktet signet med sott og gulsott. Hun ga
den syke laurbær, ingefær og pepper å spise sammen med gammelt øl. Det
var også menn som drev med signing, og de slapp ofte lettere fra
det enn kvinnene.
Biskop Jørgen
Heksebrenning i den lutherske tiden begynte rundt 1580. Det var biskop
i Stavanger Jørgen Erikssøn som fikk dødsstraff for
signeri inn i trolldomsloven. Loven fra 1584 gjaldt først bare for
Bergenhus og Stavanger len, men i 1593 gjaldt den for hele Norge.
Prestene forkynte også om trolldom. Dette forsterket trolig frykten for
trolldom. I tillegg kunne prestene være med under avhør og tortur av
hekser. Prestene truet dem med tap av evig liv om de ikke tilsto
anklagene. Når en person gråt under forhør, tolket presten dette som
forherdelse forårsaket av djevelen.
Fengslet
Den vanligste torturformen i Norge var strekkbenken. Det var kjent at
bøddelen i Stavanger pinte og strekte en trollkvinne i 1608. De
anklagede kunne sitte fengslet i flere måneder under nokså kummerlige
forhold. Både kulde og sult satte sitt preg på hekser og trollmenn.
Dette kan ha vært med på å få fram tilståelser.
I
perioden 1608-1694 er 50 hekseprosesser kjent i Stavanger Amt. I
Stavanger ble 12-14 skyldige brent på bålet i Sandviken.
2010©Erling
Jensen
Kilde:
Historielaget
