Web Stats

Frida Hansen
(1855-1931)



Frida Hansens fulle navn var Fredrikke Bolette Hansen. Hun ble født 8. mars 1855 i Stavanger. Foreldrene var Mathilde F. Helliesen (1824-1915) og grosserer og skipsreder Peter Sickerius Petersen (1811-1875).

Familien til Frida bodde i Laugmannsgata 7, men i vinterhalvåret bodde de i Nedre Strandgate 27. Hun gikk på frøken Wieses privatskole i Stavanger. Hun likte godt både tegning og maling, og fikk låne farens malerskrin.

I 1871 ble Frida konfirmert, og da bestemte hun seg for å bli malerinne. Hun fikk privatundervisning av Kitty Kielland og marinemaler Johan Bennetter. Hun ble videre forlovet med Wilhelm Severin Hansen i 1872. De giftet seg året etter. Da var hun 18 år mens han var 32 år. Bryllupet ble feiret i Hillevåg med stor festivitas. De nygifte skulle bosette seg i Østervåg.

Da far til Frida døde i 1875, flyttet ekteparet til Köhlerhuset. Frida var i denne perioden svært engasjert i planleggingen av et hageanlegg omkring Köhlereiendommen. Det ble etter hvert anskaffet påfugler, kalkuner og perlehøns. Nede ved sjøen ble det murt opp en dam for vanlige fisker. Friskt vann ble tilført fra Mosvatnet. Det ble også anlagt en torskebrønn, der tjenestejentene hentet fersk fisk til husholdningen.

Frida Hansen var en av de store vevekunstnere i Norge. Hun vevde sitt første teppe, Birkebeinerne, i 1889. Birkebeinerne fører den unge Haakon Haakonssen på ski over fjellet, etter Knud Bergsliens maleri fra 1869. Veving lærte hun i Sogn og Fjordane, og plantefarging av garn lærte hun på Jæren. Frida Hansen reiste fra Stavanger allerede som 23-åring og hadde sitt virke som kunstner utenfor hjembyen. I 1893 startet hun et plantefargeri i Kristiania.

Kunstneren hadde et studieopphold i Tyskland og Paris i 1895, der hun opplevde jugendstilen i full blomstring. Slik de franske plakatkunstnerne utnyttet flater og brukte konturlinjer for å få fram dekorative uttrykk, lærte Frida Hansen hvordan hun kunne skape et moderne uttrykk i tekstil. Vanligvis vevde Frida Hansen navnet sitt inn i teppene. I mindre arbeider kunne hun nøye seg med initialene F. H. Hun fant opp og utviklet en spesiell transparant teknikk når hun vevde, en teknikk hun også tok patent på.

Som så mange andre kunstnere, var og er Frida Hansen større ute enn hjemme. På verdensutstillingen i Paris i 1900, fikk hun gullmedalje for arbeidene sine. I 1915 mottok hun kongens fortjenestemedalje i gull som tekstilkunstner. Gjennom kunsten sin gjorde hun norsk vevekunst internasjonalt kjent. Arbeidene hennes ble innkjøpt til museer i blant annet Zürich, Hamburg, København, Wien og London. Olavsteppet, som hun lagte i årene 1926 til hun døde i 1931, henger i våpenhuset i Stavanger domkirke. Frida Hansens hus, som ligger like ved munningen av Hillevågstunnelen mot riksvei 44, ble åpnet nyrestaurert i 2001. Frida Hansen døde i Oslo 12. mars 1931 og er begravet på Ullern kirkegård.

Vi lar Frida fortelle sin historie med egne ord:
Jeg er født 8. mars 1855 på Hillevåg, en stor eiendom utenfor Stavanger. Jeg var den yngste av tre søstre. Laura, som var to år eldre enn jeg, var en kjekk og uforferdet pike, fars yndling og min beskytter, hadde jeg nær sagt; for jeg var som barn meget nervøs – redd for alle ting, folk og fe; især var hunder min redsel. Man sa om mig: Frida er redd for en flue.

Fra så langt tilbake som jeg kan huske, var jeg svært glad i å tegne og lage alle slags dukkeklær – ellers lekte jeg ute og inne med de andre barna. Far var en meget dyktig og energisk forretningsmann, som var i virksomhet fra morgen til aften. Foruten sitt kontor i byen for skibsrederi hadde han Hillevåg med de mange krav. Det var dager vi kun så ham ved måltidene.

Min mor var god og elskelig – opofrende for far og oss barn. Hun holdt sitt store hus i mønsterverdig orden. Om sommeren var vi barn med mor til Hindal, hennes fars stadthauptmann Helliesens vakre eiendom. Hindal – våningshus og haver – lå meget vakkert like ved Gandefjorden. Mine kjæreste barndomsminner knytter sig til  dette sted. Det var et sant lite paradis for alle bestefars barnebarn. Mens vi i Hillevåg var forbudt å gå både her og der, kunde vi på Hindal løpe fritt omkring. Der var vide utmarker, hvor vi fant alle slags ville bær. På stranden ved fjorden var der massevis av skjell og konkylier. Og så var det å leke i de deilige, morsomme havene, som bestemor hadde anlagt. Disse var så merkelige og så fantasifulle, at bestemor selv må ha været en kunstner. Her mottok jeg visstnok de første skjønnhetsinntrykk. Bestemor selv har jeg ingen erindring om. Hun døde da jeg var 5 år gammel.

Var Hindal en idyll – var Hillevåg et arbeidscentrum: stort landbruk med 70-80 kjør, stort møllebruk – dessuten et skibsverft hvor der nesten bestandig stod et fartøi på beddingen. Far konstruerte og tegnet sine skibe selv. På det store arkværelse stod et langt, smalt tegnebord med allslags rekvisiter, deriblandt et malerskrin (vannfarver), som var mine ønskers mål. Men røre det torde jeg visst ikke; for vi hadde streng ordre: ikke røre noget på tenebordet! - Men som jeg lengtet!

Så en dag var far sengeliggende og forholdsvis i ro. Da tydde jeg til søster Laura, og spurte om hun torde gå inn til far og spørre, om vi måtte låne malerskrinet en liten stund. Laura så min brennende lyst og sa: “Jeg skal prøve”. Hun tok malerskrinet og gikk inn til far; jeg stod utenfor med hjertet i halsen og bad “Fader vår”. - Min fryd da Laura kom inn med et “ja”, kan jeg ikke beskrive,

Nu hadde jeg en deilig tid, tegnet og malte. Men akk, herligheten varte ikke lenge. Mine foreldre fikk i aviserne se, at nogen barn som hadde spist malerterninger, var blitt syke eller var blitt døde – jeg vet ikke hvad, men malerskrinet blev fluksens tatt fra mig – uten barmhjertighet. Det var forferdelig urettferdig, syntes jeg, så fint som jeg hadde stelt med denne min dyreste skatt.

Da vår skolegang begynte, bodde vi om vinteren i byen. I 1866 da Laura var 13 år, fikk hun difteri – og far og mor fikk den største sorg å miste henne. Det var en stor tomhet efter henne. Men rart nok – det var som jeg vokste i karakteren, og blev mer selvstendig. Dertil arvet jeg Lauras veninder, som satte mer fart i mig, så jeg næsten blev et annet barn.

Endelig kom jeg op i den klasse, hvor vi fikk tegning som skolefag. Hvor godt jeg husker den første tegnetimen – eller retere sagt det blev ingen tegnetime. Vel satt jeg spent med min nye tegnebok opslått; men vår lærerinne kom ikke. De andre barna frydet sig ved å være uten lærerinne, mens jeg satt med gråten i halsen. Næste time gikk det bedre. Da frøken Arentz så mine nydelige streker, spurte hun: “Har du tegnet før?” - “Ja”, sa jeg i sannhets medfør. “Jeg kan se det”, sa hun. Da jeg kom hjem og fortalte mor dette, sa hun: “Men du har jo slett ikke lært å tegne før, og det var det frøken Arentz mente”. Å sa dum jeg hadde vært!

Så gikk tiden.
I 1871 ble jeg konfirmeret. Samme år var jeg i Hardanger, hvor jeg fikk se Adolf Tidemand male skisser til sitt sisste store maleri: Et brudefølge som var over en næsten uttørket elv. Da vokste tanken til beslutning: Jeg vilde bli maler. - Far og mor så nok at der ingen annen utvei var, og så lovte de å ta mig med til utlandet når jeg var blitt 18 år. I mellemtiden malte jeg litt med Kitty Kielland, og en hel sommer med Bennetter, som netop var kommet hjem fra Paris. Vinteren gikk imidlertid med fester, baller og forelskelse. I februar 1872 blev jeg forlovet og ca. 1 ½ år efter gift, 19 år gammel. Min mann, stadthauptmann Wilh. S. Hansen, var chef for det gamle handelshus Ploug & Sundt; han var 13 år eldre enn jeg. Efter fars død i 1876 flyttet vi til Hillevåg, hvor vi bodde til stadighet, sommer og vintrer. Vi fikk 3 vakre barn, to piker og en gutt. Og alt var herlighet og lykke.

Allikevel snek der sig ofte over mig en tomhet, en lengsel efter noget jeg hadde tapt – jeg visste ikke hvad. Hyppige utenlandsreiser hjalp vel noget. Jeg fikk se og nyde 70-årenes største kunstneres arbeider; i Paris Puvis de Chavannes, Moreau, Manet og Monet o fl. Likeledes så jeg den store skuespillerinne Sarah Bernhardt i hennes glansperiode, og jeg hørte de to store sangerinner: Adelina Patti og Christina Nilsson – kort sagt, jeg kom alltid hjem beriket.

Hver sommer traff jeg på min svigermors vakre landsted Bjergsted min svoger, maleren Carl Sundt-Hansen. Vi beundret sammen de mange rare og vakre saker han hadde innkjøpt på sine studiereiser rundt om i landet, især tiltrakk teppene og åklærne sig min beundring. Engang hadde han med et figurteppe – visstnok de hellige “Tre konger”. Han sa da: “Sådanne tepper skulle du veve, Frida”. - Tanken slo ned i mig om enn jeg da ikke et øieblikk tenkte på å realisere den.

Men det var ikke til å komme forbi – jeg måtte gjøre noget som kunde utløse denne indre trang, og jeg slog mig da på blomsterdyrkning. Jeg tenkte: Kanskje bestemor har følt den samme lengsel, og gjennem sine haver funnet utløsning for sin kunstnertrang. Jeg tok da fatt. Med en utlært gartner og folk under ham fik jeg på nogen år Hillevågs haver helt forvandlet. Fra å være ganske almindelige blev de nu til festlige elegante anlegg, som blev rent en severdighet. Jeg fikk drivhus og en stor vinterhave (13m), som stod i forbindelse med huset. På grunn av Jærenbanen blev hovedveien til Hillevåg omlagt, og derved kom et interessant lite fjellparti, “Skjærebjerget”, inn i vår have. Dette kom mig naturligvis vel til pass. Jeg drømte om de deiligste arrangements: blomsterfyllte terrasser  med skulptur, grotter og hengende haver. Ja, hvenm vet hvad jeg hadde funnet på: - det var næsten Ludvig av Bayern “en miniature”.

Men så kom krachet. De store, gamle handelshuser skalv i sine grunnvoller og ramlet overende, det ene efter det andre. En morgen efter en søvnløs natt, da jeg om aftenen hadde fått vite at også Hillevåg måtte selges – gikk jeg inn i vinterhaven. En deilig, snehvit kamelia var nettop utsprunget. Jeg brakk den av, gikk inn og tok bibelen ned fra bokhyllen, plukket bladene uten barmhjertighet av den deilige blomst og la dem inn i boken. Så trykket jeg bibelen fast sammen og stakk den inn på plass. Det var en begravelse. Nu hadde jeg begravet hele min blomsterpasjon, ja kanskje hele mitt forrige liv.

Et gammelt ord sier: En ulykke kommer ikke alene. Så også her. I løpet av to år mistet jeg min lille gutt og min elste lille pike. Min mann reiste først til Amerika, siden til London. Jeg og mitt eneste barn bodde hos mor. Det var tunge dager.
Men så lysnet det litt. En kusine som skulde ha bryllup, hjalp jeg med noget broderi. Hun sa da: “Du skulde begynne en broderiforretning i din mors ledige stue. Du vilde få en masse å gjøre.” Tanken blev til virkelighet. Og således kom mitt arbeide inn på det tekstile område.

Efter omtrent et års tid fikk min mann en norsk grube anbragt på engelske hender. Han blev ansatt som forretningsleder og vilde jeg skulle slutte min lille forretning, som jeg virkelig hadde hatt megen glede av. Jeg var i to sinn: jeg visste at min lille husholdning ikke vilde fylle min tilværelse, og heller hadde jeg ikke større tillit til gruber.

Men så kom en dag en dame med et deilig, gammelt åklæ, som hun hadde kjøpt i Telemark. Det var slitt og delvis også hullet, og hun bad mig reparere det. Jeg tok fatt med en interesse jeg ikke riktig kunde forklare mig. Plutselig stod Carls, min svogers, ord for mig: “Sådanne tepper skulde du veve.” Det gikk som ild gjennem mig. Ja det vilde jeg nu gjøre! Den gamle, norske vevning vilde jeg opta, fornye og gjøre tilgjengelig såvel til pryd som til arbeidsfelt for mange. - Og så begynte mitt livsverk, som har fyllt mitt sinn, min kunsttrang og mitt liv. Jeg har hatt glede ved dette arbeide, som jeg har det den dag i dag.

2016©Erling Jensen

Innholdet og designet på disse sidene er beskyttet i henhold til norsk lov om opphavsrett.

E-post: erlingpost@gmail.com