Bøkkerfaget


Foto: Erling Jensen

Bøkkerfaget var vanlig fra 1400-tallet og frem til 1930-årene. Bøkkeren produserte alle slags beholdere og andre gjenstander av vertikale staver holdt sammen av bånd. De lagde sildetønner, skjeppemål, trau, butter og mange typer trekar. Det viktigste produktet var imidlertid tønnene som først og fremst ble brukt som emballasje for fiskeeksport.

Tidligere var betegnelsen bødker, som kom fra det danske språket. På 1700-tallet finner man også betegnelsen kipper. Både bøkling og kippers er sild, så muligens kommer navnet bøkker fra denne fisken. Men det er bare spekulasjoner fra min side, og jeg har ikke funnet noe dokumentasjon på dette.


I Rogaland fikk faget et enormt oppsving på 1800-tallet. Antallet bøkkere økte i takt med utviklingen av sildefisket og sildehandelen. Silden skulle legges i tønner og saltes klar til eksport, og næringen var avhengig av bøkkernes produksjon. Tønnene var ofte engangsemballasje og behovet var stort. Dette ga også gode inntekter til skogseiere og bønder i Ryfylkebygdene.

I 1845 var det 45 bøkkere i Stavanger, og i 1880 var antallet mer enn firedoblet. Flere av bøkkerne hadde mange ansatte. I 1882 fikk Bøkkersmauet sitt navn, en gate i Storhaug bydel, som ble oppkalt ettter yrkesgruppen. På Buøy finner man navnet Bødkervigen.

Bildet er tatt i Kopervik og personene står ved "Gassahuset".
                                                                            Foto: Ukjent

I 1910-folketellingen finner man 211 bøkkere i Rogaland.

Det vanligste var at tønnene ble laget av furu. Finere tønner som
ofte var beregnet på lange reiser ble laget av bøk eller eik.


En sildetønne inneholdt 116 liter og besto av ca. 22 vertikale staver holdt sammen av hasselbånd. Senere ble tønnebåndet erstattet av jern.

Bildet viser kvinner som legger salt i tønnene.

Foto: Ukjent  

2015©Erling Jensen


Innholdet og designet på disse sidene er beskyttet i henhold til norsk lov om opphavsrett.