Stavanger Traadstiftfabrik


Stavanger Traadstiftfabrik. Bildet ble tatt rundt 1910. Foto: Ukjent.

Stavanger Traadstiftfabrik ble grunnlagt 26. november 1897. Det var Johan Andersen jr. (1870-1913) som tok initiativet til å starte den nye spikerfabrikken.

Han fikk med seg en rekke kjente folk i Stavanger og i alt var det 13 personer som deltok i aksjetegningen. Kort tid etter kjøpte det nye selskapet en tomt på byløkken Rosenberg, og det ble straks satt i gang arbeid med å få reist den nye fabrikkbygningen. På forsommeren 1898 var lokalene ferdige i Øvre Strandgate 107, og de ti trådstift- maskinene og det øvrige maskineri stod ferdig montert.

Barnesykdommene ble overvunnet og etter hvert økte omsetningen raskt og det måtte kjøpes inn flere trådstiftmaskiner. Det ble også satt i gang produksjon av hermetikknøkler, skruekroker, splinter og tacks. Etter hvert ble det også produksjon av sofafjærer, lampekroker, gardinkroker og øyekroker.

I 1909 ble det bygget trådtrekkeri slik at man fikk hånd om hele produksjonen fra valsetråd til ferdige produkter. I 1912 hadde fabrikken ca. 60 ansatte, hvorav fjerdedelen var kvinner. I 1918 var det hele 35 trådstiftmaskiner i drift og fabrikkens motorer ytet til sammen ca. 200 hestekrefter. Aksjekapitalen var etter flere utvidelser kommet opp i 400 000 kroner.

Krigsutbruddet i 1914 førte til at råstoffkontraktene ble annullert. Det ble å leve fra hånd til munn. I første halvdel av 1915 var det praktisk talt ingen tilførsler av valsetråd. Prisene steg også sterkt, da det kulminerte i 1918 var prisene nesten femdoblet siden krigsutbruddet.

1. september 1913 døde disponent Andersen og ingeniør I. C. Kleppe ble ansatt som disponent. I 1918 sluttet Kleppe og ingeniør Leif Middelthon ble ansatt som ny disponent. Hans onkel, statsråd Cornelius Middelthon, var en av stifterne av bedriften. Middelthon var født i 1886 og hadde tidligere arbeidet hos Kværner og en større maskinprodusent i California. Han gikk planmessig til verks og bedriften ble ledet av en som hadde beina på jorden. Det resulterte i velrenommerte produkter til konkurransemessige priser, solid økonomi og en trygg arbeidsplass.
 
Det var etter hvert dukket opp flere nye spikerprodusenter på Vestlandet, og selv om de hver for seg var relativt små bedrifter var konkurransen følbar. Pr. 31. desember 1920 var det i alt fem trådstift- & nøkkelfabrikker bare i Stavanger.

På samme tid var det 58 hermetikkfabrikker i byen og folketallet var 44612. Flere av hermetikkfabrikkene anskaffet egne maskiner for fremstilling av hermetikknøkler. De samme maskinene egnet seg til produksjon av trådstift.

Hermetikkfabrikkenes drift var avhengig av råstofftilførslene og hadde få fast ansatte. I perioder hvor det ikke var vanlig drift ble de fast ansatte maskinfolkene satt til å produsere nøkler og stift. Stiften ble delvis nyttet til spikring av egne kasser, men også solgt på det åpne markedet.

Etterkrigsårene var problematisk for hele spikerbransjen, men Stavanger Traadstiftfabrik gikk aktivt inn for å anskaffe mer effektive maskiner og rasjonaliserte hele bedriften. Ikke minst ble etterkontrollen av ferdigvarene skjerpet. På denne måten lykkes det å oppnå større produksjon til rimeligere pris. Det ble også eksportert hermetikkboksnøkler til Canada, Nord-Afrika og Sør-Amerika.


I 1930-årene ble det behov for ytterligere utvidelser og i 1936 ble naboeiendommen Øvre Strandgate 113 kjøpt. Produksjonen ble da utvidet til også å omfatte kjetting og galvanisert jerntråd. Bygningen hadde tidligere inneholdt et støperi for Rosenberg Mekaniske Verksted. I løpet av 1937 ble det foretatt en omfattende ombygging av det innkjøpte støperiet. Dette resulterte i en mer rasjonell drift. I slutten av 1930-årene var det jevn stigning i  produksjonen, med en absolutt topp i 1939. Under okkupasjonsårene ble produksjonen sterkt redusert, i 1944 var den ca ¼ del av hva den var i 1939.

Plakat fra Stavanger maritime museum.
Foto: Erling Jensen


Årene som fulgte var meget gode år for bedriften. Den var blant de som gjorde det best økonomisk i Stavanger. I løpet av femtiårene og begynnelsen av 1960-årene ble det innkjøpt en rekke nye maskiner tilpasset de stifttyper som en ønsket å produsere. Der var ikke mindre enn hundre varianter. I alt var der 20 trådstiftmaskiner som  ble betjent av to mann. Trådtrekkeriet ble også fornyet i denne perioden.

Antallet ansatte i 1961 var rundt hundre personer. Samme år ble Leif Middelthon syk og sønnen Leif Middelthon jr., som studerte juss i Oslo, ble kalt hjem. Han ble tilsatt som styresekretær. I praksis fungerte han som daglig leder fra september 1961 til mai 1962. Det ble fra første mai 1962 tilsatt ny disponent, siviløkonom Harry Berntsen, og som ny produksjonssjef sivilingeniør Enok Bryne. Bryne ble etter en tid avløst av Egil Grude.

I 1962 stod stiftproduksjonen for ca 60 % og hermetikkboksnøklene for 25 %. Resten fordelte seg på diverse spesialprodukter. Nye spikertyper som ble utviklet var bl.a. Eternitspikeren, rillet stift og gipsplatestift.
Det var betydelige mengder tråd som gikk med til produksjonen: I 1966 var det 77 500 km med trukket tråd, det vil si nesten to ganger rundt ekvator. Det ble produsert 800 millioner stift av den tråden. I 1967 ble fabrikken kjøpt opp av Christiania Spigerverk, som fortsatte driften på tomten til 1969. Fabrikken ble så flyttet til Hinna (Hinna-verket) som ble nedlagt i 1990.

Denne artikkelen er et utdrag av en lenger artikkel som er skrevet av Paal Kahrs. Paal Kahrs er en
pensjonert trelasthandler fra Bergen som i en årrekke har arbeidet med spikerens historie i Norge,
fra 1500-tallet og opp til våre dager.

2015©Erling Jensen

Innholdet og designet på disse sidene er beskyttet i henhold til norsk lov om opphavsrett.

E-post: erlingpost@gmail.com