Volds- og sedelighetssaker på 1600-tallet


Illustrasjonsfoto

Tekst: Erling Jensen
I Rogaland utgjorde volds- og sedelighetssaker til sammen 45 prosent tidlig på 1600-tallet, men avtok til 30 prosent rundt 1660. Menn dominerte i voldssaker, mens kvinner etter hvert dominerte i sedelighetssaker.

I voldssaker finner vi menn som dreper, øksehugger, knivstikker og slår hverandre. Alle slags våpen som befant seg i nærheten i det avgjørende øyeblikk ble brukt. Ofte skjedde volden på fest, i et bryllup eller en julefeiring, og alkohol var som oftest med i spillet. I en ordsamling fra 1670-årene heter det at lensherren Jørgen Bjelke forordnet at kniver skulle samles inn så snart maten var spist i gjestebud, for fest og vold hørte sammen.

Over lengre tid har forskerne villet se en utvikling innenfor de europeiske samfunnene fra ukontrollert, impulsiv vold og til et mindre voldelig samfunn generelt. Dette gjelder også for Norge. Det er uklart akkurat når den nedadgående tendensen satte inn for alvor, men rundt 1660 ser man en klar overgangsperiode. En undersøkelse av Agder-fylkene på 1600-tallet viser at vold gikk ned fra å utgjøre om lag halvparten av alle lovbrudd tidlig i århundret til en tredjedel på slutten. Samme nedadgående tendens viser i samme periode en undersøkelse av Sogn og Sunnfjord.

Tendensen er helt klart at det blir ferre bøtelagte lovbrudd desto lenger ut man kommer på 1600-tallet. Det er likevel viktig å merke at tallene gjelder bøtelagte lovbrudd. Dersom de som gjorde ulovligheter ikke ble oppdaget, ikke ble straffeforfulgt eller ikke hadde råd til å betale boten de ble pålagt, har de ikke blitt med i statistikken. Statistikken ble ført for å holde oversikt over bøteinntektene, ikke med tanke på å drive forskning på utviklingen av kriminalmønsteret.

Samtidig som volden var nedadgående, økte sedelighetslovbruddene. I Rogaland var det mer enn fordobling av denne sakstypen fra tidlig på 1600-tallet til omkring 1660. Ekteskapssaker og leiermålssaker utgjorde de fleste sedelighetssakene. Begge lovbrudd gjaldt samleie mellom ugifte, men i ekteskapssakene inngikk partene ekteskap og fikk boten nedsatt. Dessuten var det en del mindre saker som gjaldt ekteskapsbrudd, horsaker, det vil si saker der den ene eller begge var gift, omtalt som henholdssvis enkelt eller dobbelt hor. Det var også en del blodskamsaker, det vil si saker om seksuell omgang i de forbudte ledd. Voldtektssaker var det svært lite av, noe som kan forbause på bakgrunn av den utbredte voldeligheten forøvrig.

Når sedelighetssakene økte i antall på 1600-tallet, er forklaringen den skjerpelse av lovgivingen som fant sted i første halvdel av 1600-tallet. En kongelig forordning i 1617 gjorde kvinner straffeansvarlige på linje med menn i leiermålssaker, det vil si for lovbruddet “samleie mellom ugifte”. Lovbruddet var “kongens sak”, og anklager var fogden. Denne bestemmelsen rammet kvinner og menn som ventet barn og skulle gifte seg, like fullt som kvinner som fødte barn uten at det ble noe giftermål. I siste tilfelle måtte kvinnen betale seks riksdaler og mannen tolv.

Før 1617 var det gjerne mannen alene som ble stilt for retten i slike saker. Vanligvis var saken reist av kvinnens mannlige slektninger. Alternativet var å gifte seg. I begge tilfeller fikk kvinnen den sosiale oppreisning hun hadde rettmessig krav på som uberyktet møy. Av en undersøkelse fra Rogaland fremgår det at det gamle mønsteret for denne typen rettssaker henger i, det vil si at hovedsakelig menn stilles for retten. Det mønsteret som skulle bli det typiske for tiden som fulgte, begynner nå å avtegne seg, nemlig at spesielt kvinner rammes av sedelighetslovene. Egentlig var det jo alltid et par, en mann og en kvinne, som var innblandet. Men stadig oftere skulle kvinnen alene bli rammet av loven. Hun satt alltid igjen med barnet, det uomtvistelige beviset. Mannen slapp unna, enten fordi han nektet farsskapet eller fordi han han rømte vekk.

2016©Erling Jensen

Innholdet og designet på disse sidene er beskyttet i henhold til norsk lov om opphavsrett.

E-post: erlingpost@gmail.com