Det store smellet
Hentet fra boken Charles av Erling Jensen

Tekst: Erling Jensen
17. mai var stort, dagen over alle dagene. Nasjonaldagen betydde penger i lommen, musikkorps, brus, pølser og ikke minst sprengte postkasser.



Grønne postkasser, røde, blå, noen med bulker og andre med avflasset maling. En sjelden gang kom guttene over postkasser med hengelås, men det var som oftest i de finere strøkene. Arbeiderklassen var ikke redd for at noen skulle stjele regningene deres, og brukte derfor ikke hengelås. Det var vanlig at gjengen møttes klokken fem om morgenen, dagen skulle planlegges og strategien skulle legges. Folk skulle vekkes til den store dagen, og det skulle guttene sørge for. De var levende vekkerklokker. 

Det var få som visste hvorfor de feiret denne dagen. Noen trodde det hadde med 2. verdenskrig å gjøre, at de allierte vant over tyskerne og kjeppjaget dem hjem. Gabbaen trodde dagen ble feiret grunnet Jesus sin konfirmasjon, mens Bønnaen mente det var kong Olav`s fødselsdag. Alle hadde en bestefar som hadde vært med i krigen, eller i det minste hadde de en fjern slektning som var krigshelt. Det var alltid en eller annen nabo man kunne vise til som hadde skutt 8-10 tyskere. Ingen hadde hørt om Riksforsamlingen på Eidsvoll, og 1814 var så langt tilbake at det var før jordens opprinnelse.
 
Guttene møttes som vanlig klokken fem om morgenen. Stivpyntet og med blankpussede sko. Skoene var blitt omhyggelig pusset dagen før. Først smørte man dem inn med Bjørnekrem, så ble de pusset med børste og deretter polert med fille. Guttene så ut som avkommet til Helgenen hele bunten. Håret var glatt og glinset av brylkrem, klærne var nystrøket, og pressen i buksen var knivskarp.
Helgenen var den store helten, og når Roger Moore fremsto som den eventyrglade Simon Templar satt de klistret foran fjernsynsapparatet. The Beatles og Rolling Stones sto for favorittmusikken, og det var strenge regler for å spille noe annet. Men sangen "Og så kom Helgenen frem" med gruppen Key Brothers & Quivers fikk dispensasjon i kjølvannet av Helgenen.

Uttrykket ulv i fåreklær passet godt for disse amatørterroristene som skulle ut i deres egen lille verden og gjøre livet surt for dem som var glad i postkassene sine. De var klar til action, de var hjemmefronten anno 1966. I lommene deres lå sprengstoffet, røde kinaputter og Nitedals fyrstikker. Med unntak av Leffien, han hadde nemlig en overraskelse til dem dette året. Han hadde fått kjemisett til gebursdagen, og var blitt interessert i ulike kjemiske sammensetninger. Uheldigvis hadde amatørpyroteknikeren fått kunnskap om diverse nitratforbindelser. Og i all hemmelighet hadde han mekket en hjemmelaget bombe. Det bulet under jakken til Leffien, og gjengen lurte på hva han hadde skjult der.
- Det e ei bomba, sa Leffien.
- Haha, nå bløffe du jævligt, sa Bønnaen mens han lo sin vanlige nervøse latter.
- Bønna, ka ti ska du lera at Leffien aldri bløffe? Kom her guttar så ska eg visa dokkor någe som smelle så inn i helvete jævligt, sa Leffien.
De samlet seg rundt Leffien og det var med stor spenning de ventet på at han skulle vise dem bomben.
- Her guttar har dokkor någe så smelle skikkeligt. Dette her e faen ikkje någe småfis fra Kina.
Og så dro han fram et stykke kobberrør med lunte i den ene enden.
- Inni her guttar e dorr verdens herligaste blanding, nemligt ugrasdrebar og sukker.
Plutselig hørte de lakkskoene til Bønnaen klakke i asfalten mens han sprang for livet.
 
Det var i Admiral Cruys gate postkassene skulle sprenges. I gaten hvor bygget Rikets Sal sto, det som var Jehovas vitners forsamlingslokale. I dette bygget mente man at Satan opprinnelig var en fullkommen engel, men som lot innbilskhet og selvfølelse få utvikle seg, og etterhvert higet etter å bli tilbedt. Satan lokket Adam og Eva til ulydighet mot Gud, og som en følge av dette ble menneskeheten dratt inn i stridsspørsmålet mellom Gud og Satan om retten til det universelle overherredømmet.

I Admiral Cruys gate skulle guttegjengen utøve synd mot en del av beboerne. Her bodde rikfolket, og her hadde de råd til å kjøpe nye postkasser. Det var også her guttene oppdaget dampen fra en nylagt hundedritt. Det var såvisst ingen liten hvit puddel med rød sløyfe som hadde gjort fra seg. Nei, dette måtte være minst en isbjørn, eller ivertfall en hund av gedigen størrelse. De sto en stund og betraktet den brune dampende lille fjelltoppen da Gabbaen fikk den lure idèen å stappe en kinaputt inn i avføringen. Men Gabbaen var ikke lur nok til å fjerne seg fra åstedet etter at lunten var tent.
Pang! Plutselig var hundedritten oppløst i alle sine bestanddeler, og mesteparten av delene ble spredd utover ansiktet og finklærne til Gabbaen. Guttene lo slik at de hadde problemer med å stå oppreist mens Gabbaen tørket vekk dritten fra ansiktet.
- Åh så fine du e me fregner, sa Leffien mens de andre brølte av latter.
 
Guttene gikk videre i flokk på vei mot sentrum, unntatt Bønnaen. Han holdt god avstand og var fremdeles redd for bomben til Leffien. De andre var også spent på virkningen, og bestemte seg for å finne en passende plass å detonere den før det ble for mye folk i gatene. Klokken nærmet seg seks, og tiden var inne for å vekke Stavangers befolkning. I nærheten av Storhaug skole passerte de et hus hvor det var hull i kledningen. Det hadde sikkert gått en ledning gjennom hullet tidligere, men pga. råte var hullet blitt stort nok til at til bomben fikk plass. Guttene fant det lurest å holde seg på god avstand, men Leffien mente at lunten var lang nok. Bønnaen dermed var allerede forsvunnet til andre enden av gaten, og hadde plassert seg trygt under en bil hvor han lå og smattet på 17. mai-sløyfen. Leffien var anspent og småskalv på hendene da han dro opp fyrstikkene fra lommen. Lunten tok straks fyr, og det knitret da flammen startet sin vandring mot nitrat-blandingen.

Storhaug var plutselig en krigssone. Det var bunkerser overalt, og de digre betongklossene var store som hus. På hvert hjørne var det luftvernkanoner. Knudsen i Opheimsgata hadde lenge gravd for å skifte det rustne avløpsrøret, og nå kom endelig grøften til nytte som skyttergrav. Oskar og Charles kastet seg ned i skyttergraven og ventet på det store smellet. Her lå en skadet engelskmann, og blodtapet gjorde at han gikk i sjokk og begynte å hyperventilere. Oskar dro opp en kanyle med morfin som han satte i låret til soldaten. Engelskmannen fikk et fredelig uttrykk i ansiktet og begynte straks å synge God save the queen. Et tysk jagerfly av typen Messerschmitt Bf 109 fløy rett over hodene deres. Piloten vinket i det flyet passerte, og Oskar kvitterte med å vise V- tegnet til tyskeren. Det var som om tiden sto stille, og plutselig smalt det! Et voldsomt smell, det dirret i vindusrutene og de kunne høre ekkoet etter eksplosjonen. Det lille hullet hvor bomben var plassert var nå blitt til et krater med plass til en fotball. De la på sprang, og den som løp fortest var Bønnaen.

 Da de igjen var samlet i skolegården ble det vill jubel.  
- Du e faen et geni Leffi! Oskar omfavnet Leffien og klappet ham på ryggen.
- Det va det eg visste, den bombå va livsfarlige, sa Bønnaen.
- Ammoniumnitrat, neste år ska eg faen få fatt i ammoniumnitrat, og så ska eg blanda inn litt diesel, sa Leffien. De ulike kjemiske formlene rullet over øynene hans.
Mens de sto og hyllet lederen i flokken kjente de lukten av sur røyk. 
- Ka faen e det nå som har skjedd, sa Bønnaen.
Da de rundet hjørnet for å sjekke hvor lukten kom fra så de røyken. Mørkegrå, nesten sort røyk steg mot himmelen, og den kom fra huset hvor de hadde detonert bomben.
- Det brenne for faen! ropte de nesten i kor.
Og der sto de rådville og i sjokk mens tykk røyk veltet ut fra takmønet. Det hadde tatt fyr bak bordkledningen, og nå var flammene i ferd med å trenge seg inn i selve huset.
- Me me må ringa te brannvesenet, eg stikke opp te telefonboksen me Hetlandskjerkå, sa Leffien idet han la på sprang.
- Tror dokkor det e folk i huset, spurte Gabbaen med svak røst.
Disse ordene gjorde at Bønnaen våknet. Flokkens pyse og reddhare sprang ned til huset, mens de andre nølende fulgte etter. Han røsket opp porten, sprang opp steintrappen og hamret på ytterdøren av all kraft.

- Me må få ud folkå for faen!
Han hamret og slo på døren uten at noen i huset reagerte. De andre sto som lamslått, og redselen gjorde dem handlingslammet. Bønnaen fant en murstein som lå i bakgården, og denne kastet han rett gjennom vindusruten. Det var nok til at beboerne reagerte og gned søvnen ut av øynene. Da guttene så at beboerne var kommet seg ut la de på sprang, og like etterpå hørte de sirener i det fjerne. 

Det ble en nasjonaldag fylt med redsel og ensomhet. De bestemte seg for å skille lag, og ikke møtes før de visste at de var utenfor mistanke. Charles turde ikke å gå hjem, og vandret gatelangs helt til det ble mørkt. Om han ble tatt for dette så ville han bli sendt til guttehjemmet på Lindøy.


Historien er hentet fra boken Charles - 1960- og 1970-årenes ville ungdomstid. Boken kan bestilles her.


2016©Erling Jensen

Innholdet og designet på disse sidene er beskyttet i henhold til norsk lov om opphavsrett.

E-post: erlingpost@gmail.com