Den Kombinerede Indretning


Foto: Statsarkivet i Stavanger

Den Kombinerede Indretning ble åpnet i 1845 og besto av sykehus, sinnsykeasyl, tvangsarbeids- anstalt, fattighus, vaskehus og vaktmesterbolig. I tillegg var det et likhus samt forvaringsavdeling for et stort antall prostituerte.

Anstalten var plassert like ved St. Petri kirke, der hvor det gamle hospitalet fra 1272 lå. Her var plassert syke og gamle fattige, småforbrytere, prostituerte, tiggere, alkoholikere og sinnsyke.

Den Kombinerede Indretning i Stavanger hadde lange røtter. Det startet i 1270-71 da biskop Torgils forela for Kong Magnus Lagabøter en plan om å bygge noen "almissehus" øst ved Peterskirken for å kunne legge inn fattige syke heller enn at de som skulle bæres syke og elendige, til dels nesten døde, på legd fra gård til gård i byen. Dette forteller oss at det fantes et system for å ta vare på syke og fattige allerede tidligere - et legdsystem som vi har hatt her i landet til inn i vårt århundre. Kong Magnus la til husene sin odelskirke, Peterskirken, og biskopen overførte jordegods til opprettholdelse av stiftelsen. Dette var begynnelsen til hospitalet i Stavanger, som lå der hvor Stavanger Storsenter ligger i dag, avgrenset mot syd av Hospitalgaten. De noenlunde velbeslåtte syke ble dengang behandlet og pleiet hjemme.

Den Kombinerede Indretning besto av sykehus, sinnsykeasyl, tvangsarbeidsanstalt og fattighus. I tillegg var det et likhus samt forvaringsavdeling for et stort antall prostituerte. Anstalten var plassert like ved St. Petri kirke, til daglig ergrelse for byens innbyggere. Prylestraff på bar kropp, idømt av forstander og utført av vaktmester, var vanlig. “Stalterane” ble sett på som lasaroner, fyllebøtter, koneplagere, arbeidssky osv, men de fikk umenneskelig behandling. Vurdert med nåtidens mål var nok noen av dem mentalt syke og hadde vel i dag fått uføretrygd.

De var uniformert for at de ikke skulle rømme. Det ene bukselåret var av mørkt vadmel og det andre av lyst lerret. Tretøflene manglet helkappe slik at det ble vanskelig å løpe. Stalterne ble brukt som billig arbeidskraft, og var dertil portører ved sykehuset. Da kopperepidemien kom var det deres oppgave å transportere de syke i den fryktinngytende koppevognen. Til daglig var byens innbyggere vant med å se at stalterne bar den vanlige sykebåren, portechaisen. Den var lang og grønn, og hadde bærestenger foran og bak. Gjennom vinduene i fronten kunne pasienten fritt beskues. Sykebåren er i dag utstilt ved Stavanger museum.


Den grønne båren. Foto: Erling Jensen

På denne tiden var det et sterkt religiøst liv i Stavanger. Foreninger og forsamlingshus ble opprettet, og misjonsinteressen blomstret. Men ingen av de store høvdinger hadde særlig medlidenhet med de fattige. Det var visstnok Guds bestemmelse at slike alltid skulle finnes. Selv i bystyret var det ingen talsmenn for å forandre på de uverdige forhold. Det var farlig å ytre seg for sterkt i den anledning, for det var alltid plass til flere i den kombinerede indretnings dollhus.

Alexander Kielland, fritenkeren, ble den som klarte å få slutt på elendigheten. Han skrev adskillige artikler i Stavanger Avis, og etter et par år ble anstalten nedlagt. Det ble funnet bedre løsninger for de fattige, og det ble fart i planene for et nytt kommunalt sykehus. Dette sykehuset ble tatt i bruk sommeren 1897.

2015©Erling Jensen

Innholdet og designet på disse sidene er beskyttet i henhold til norsk lov om opphavsrett.

E-post: erlingpost@gmail.com