17. mai-mannen


Tekst: Erling Jensen - 18. mai 2010

Han så veldig tankefull ut der han gikk i Hjelmelandsgata på
Storhaug og betraktet alle menneskene. Jeg antar mannen var i 80-års alderen.

Under jakken kunne man så vidt skimte den hvite skjorten. Skoene var blankpusset, og det tror jeg jammen spaserstokken også var. 17. mai-sløyfen hang på venstre side av den blå jakken. Det virket som om han bar både jakken og sløyfen med stolthet. Men som sagt så virket han tankefull og betenkt.

Det var mange mennesker i Hjelmelandsgata denne 17. mai-dagen i 2010. Nydelige bunader, ungdommene bar stilige dresser, og barna hadde nye flotte klær. Jeg tok et tilfeldig blikk ut av vinduet, og min oppmerksomhet ble straks rettet mot den eldre mannen. Han skilte seg så absolutt ut fra menneskemengden.


En blå ytterjakke, caps på hodet, og 17. mai-sløyfe. Men det som fanget min oppmerksomhet mest var blikket, og uttrykket i ansiktet som røpet mer enn glede over feiringen av nasjonaldagen.
Jeg antar at mannen som jeg vil kalle 17. mai-mannen ble født i de harde 1930-årene. Han var antakelig tenåring da 2. verdenskrig startet. I løpet av krigen var han blitt såpass gammel at han måtte forsørge seg selv.

I det jeg la merke til mannen,  passerte han Hjelmelandsgata 1.
Det var i dette huset de illegale avisene Stritt Folk og Frihet ble trykket under krigen. De illegale avisene avslørte de tyske okkupantenes og de norske nazistenes løgnpropaganda. Sammenlagt var flere hundre rogalendinger med på utgivelse og distribusjon av de illegale avisene. Flere av ildsjelene havnet i utryddingsleirer etter at tyskerne rullet opp det illegale avisarbeidet sommeren 1942.

Bare et par hundre meter fra der hvor de illegale avisene ble trykket, ligger Døves Hus i Kongsteinsgata. Det var her passbilder ble tatt i et hemmelig studio, og som Solveig Bergslien brukte i de falske dokumentene hun laget til flyktninger og andre som trengte ny identitet. Kanskje var 17. mai-mannen en av de flere tusen menneskene som fulgte Solveig Bergslien til graven i 1943 etter at hun ofret sitt eget liv for ikke å røpe den hemmelige informasjonen hun satt på. På St. Svithun skole henger en minnetavle over tidligere elever som falt under 2. verdenskrig. Kanskje kjente 17. mai-mannen noen av disse elevene også.

Eller kanskje kjente 17. mai-mannen krigsseileren Nils Bjørnsson som var vitne til at 70 av skipskameratene hans mistet livet da den norske jageren "Bath" gikk ned. Nils Bjørnsson var en av de mange som ikke fikk krigspensjon. Han fikk kun ødelagte nerver og sår på sjelen. Men han skrev bok om det han opplevde. Boken på 240 sider skrev han med munnpinne på en gammel skrivemaskin. Nils Bjørnsson mistet begge armene i en ulykke. Han søkte om støtte til PC for å lette skrivingen, men fikk blankt avslag fra trygdebyråkratene. Vi dekker ikke utgifter til hobbyutstyr og fritidsaktiviteter, var svaret han fikk. Nils Bjørnsson brukte 20 år på å skrive boken.

Jeg skulle gjerne hørt 17. mai-mannen fortelle sin historie. Om han var krigshelt eller landssviker vet jeg ikke. Men uansett så har begge sider sin historie. Nærmere 92 000 personer ble siktet i det norske landssvikoppgjøret etter krigen. 17 000 ble fengslet og 45 fikk dødsstraff.

Da 17. mai-mannen forsvant fra mitt synsfelt, var han på vei mot Storhaug skole. 11. april 1940 styrtet et engelsk bombefly over skolen. Utenom skolen brant seks bolighus ned, og ni personer omkom. Det historiske øyeblikket 17. mai 1814 tror jeg ikke 17. mai-mannen hadde i tankene. Det var nok andre årsaker til at han bar 17. mai-sløyfen med stolthet. Jeg vurderte å gå ut på gaten og be ham om å fortelle sin historie, men jeg avsto. Det er ikke alle sår som gror.

Etterskrift:
Noen dager etter at denne artikkelen ble publisert i Rogalands Avis og Lokalavisen, ble jeg kontaktet av datteren til 17-mai mannen. Historien kan du lese her.

2015©Erling Jensen

Til hovedsiden

Innholdet og designet på disse sidene er beskyttet i henhold til norsk lov om opphavsrett.

E-post: erlingpost@gmail.com